Arkitektnytt

I forrige uke kom kjennelsen i Oslo tingrett som vi ikke ønsket oss. Kommunal- og moderniseringsdepartementet kan rive Y-blokka uten å vente på at saken kommer opp for retten til høsten. For oss arkitekter som driver med planlegging, er den statlige planprosessen og tingrettens kjennelse urovekkende, og har gitt innsyn i hvordan staten manipulerer sine egne lovpålagte prosesser – for i minst mulig grad å måtte følge dem selv. 

Da arbeidet med landsverneplaner ble igangsatt i 2002, var det fordi staten hadde vist seg som en dårlig forvalter av egne kulturminner. I NoU 2002:1 understrekes at: [d]et har stor betydning at staten går foran som et godt eksempel når staten er i posisjon til å pålegge andre krav og restriksjoner. Dette poenget er så sentralt at det burde henge som et særtrykk på alle statsråders kontor, til evig påminnelse om hvor lett makt korrumperer. 

Det åpenbare ved tingrettens kjennelse er at kulturnasjonen Norge nå, med rettens velsignelse, kan ødelegge et av landets viktigste kulturminner. Det som kanskje ikke er like åpenbart er at tingretten har fastslått at staten ikke trenger å forholde seg til plan- og bygningslovens strenge krav til åpne og opplyste planprosesser.

Beslutningen om å rive Y-blokka ble anbefalt allerede høsten 2011, og det formelle vedtaket ble gjort i mai 2014. Dette var før reguleringsplanarbeidet var igangsatt, noe som har vært et sentralt punkt i vår påstand, og som betyr at normale prosessuelle utredningskrav allerede fra starten var tilsidesatt – og åpenbart aldri heller var ment å gjelde (dette forsterkes av at bygget var vedtatt fredet før 22. juli 2011). 

I tingrettens kjennelse står det at: det ikke har vært nødvendig å ta stilling til om det er begått saksbehandlingsfeil, fordi (...) det uansett ikke er noen reell mulighet for at reguleringsplanen ville fått et annet innhold om rivingsspørsmålet var blitt vurdert og avgjort i 2017 [planen ble vedtatt 2017]. Dette siste er en logisk slutning som følger samme argumentasjonsprinsipp som at statens reguleringsplaner ikke kan klages på, fordi det uansett er staten som skal behandle klagen. 

Det er mulig slike resonnement er holdbare rent juridisk, og det lar seg tilsynelatende gjøre å bygge juridisk koherens på denne typen sirkelargumentasjon, men for et liberalt demokrati, der respekten for lover og prosesser bygger på tillit og aksept, er dette direkte destruktivt. 

Det er helt riktig som regjeringsadvokaten fastslår at, det er politikere som bestemmer innholdet i reguleringsplaner, men det er en like grunnleggende demokratisk forutsetning at politiske beslutninger skal være basert på kunnskap og god lovanvendelse. Ved at staten både legger premisser og bestemmer resultatet av planen, slik tingretten har fastslått at de gjennom forvaltningens skjønnsutøvelse har rett til å gjøre, har staten i praksis satt strek over hele den åpne og opplyste planprosessen og innført et autokrati.  

Dette må diskuteres og tas på alvor – spesielt i en tid der grunnleggende demokratiske rettigheter viskes ut med et pennestrøk, og begrunnes i handlekraft og nødvendige tiltak for rikets sikkerhet. Men unntaksregimet var allerede gjort gjeldende i de omfattende industrialiseringsprosesser multinasjonale investeringsselskaper har igangsatt i uberørt norsk natur, på bekostning av natur- og landskapsvern, og lokalt demokrati. Og nå har vi i saken om Y-blokka fått fastslått at heller ikke kulturminneverdier har rettsvern når staten har andre interesser.    

Y-blokka er sannsynligvis tapt, og regjeringskvartalet kommer for alltid til å stå som et symbol på at alt kan ofres når det økonomiske eller politiske begjæret er sterkt nok. Allerede i 1948 – rett etter den største katastrofe den moderne verden har sett, ble FNs verdenserklæring om menneskerettigheter signert. Dette er en banebrytende erklæring om at det finnes iboende rettigheter og verdier som ingen politiske regimer kan ta bort. På tross av omfattende juridisk argumentasjon fra vår advokat Berit Reiss-Andersen, er dette ikke reflektert i kjennelsen, som tvert i mot fastslår at disse forhold er politiske prioriteringer der staten etter skjønn kan velge hvilken vekt de ulike hensyn skal få i vurderingen. Alt ydmykt snakk om at vi skal lære av krisen og at verden skal bli et bedre sted, blir tomt og meningsløst om det ikke iverksettes reelle politiske og økonomiske reformer som prioriterer menneskeverdet, og der natur- og kulturverdier blir innarbeidet som grunnleggende mening, på bekostning av et vekstparadigme som legitimerer uopprettelig ødeleggelse