Arkitektnytt

Med mandat fra NAL har valkomiteen arbeidet grundig og lenge for å sette sammen et kompetent og slagkraftig styre. I presidentkandidat Kjersti Nerseth mener vi å ha funnet en person som fyller alle de kvalifikasjoner som skal til for denne viktige rollen. At Butenshøn, Wiig/Stokke samt deler av styret i OAF mener noe annet får bli deres sak.

Men at det fra denne gruppen blir drevet en til dels aggresiv vervekampanje blant lokalforeningsrepresentanter og studentrepresentanter samt fremført direkte usannheter om foreslått presidentkandidats kvalifikasjoner er mer betenkelig. Kjersti Nerseth har i motsetning til det Butenshøn påstår både leder-, organisajons- og myndighetserfaring. At hun er bosatt i Bergen ser valgkomiteen bare som en styrke. Det at hun også kjenner hovedstaden fra innsiden gjennom nesten 10 års praksis i byen, gjør at hun har et bredt nasjonalt erfaringsgrunnlag. Gjennom sitt lederverv i BAF har hun vist arkitekturpolitisk mot og effektivisert et imponerende aktivitetsnivå for foreningens jubileumsår. Kanskje den største bragd allikevel er hvordan hun som leder har klart å samle et ellers fragmentarisk arkitektmiljø i Bergen til samhandling og felles engasjement for faget. Så det er vel ikke bare Butenschøn i dette landet som kan kunsten å få folk til å samarbeide på tvers av administrative og faglige skiller. Mange mener vel tvert imot at denne egenskap ikke er hovedinntrykket man sitter igjen med fra Butenschøns tid som rektor for kunsthøgskolen i Oslo?

Butenschøn hevder at mange stusser over valgkomiteens nominasjon. Jeg tror mange nettopp er glade for denne nominasjonen. Hvis ikke en leder for NAL kan komme fra andre steder en Oslo har foreningen et demokratisk problem. Butenschøn hevder videre at den nye leder ikke kan være daglig tilgjengelig for administrasjon, presse, departement og byggebransje. Dette har Kjersti Nerseth gjentatte ganger motsagt ved å fremholde at hun vil være i Oslo (eller andre steder hvis man kan se for seg den muligheten) i den grad stillingen krever det. Det er som kjent den nyansatte direktøren som har det daglige personalansvar for administrasjonen. Presse og departement forholder man seg til gjennom avtaler som blir inngått på forhånd. Jeg kan vanskelig se behovet for at NAL sin president må bo 5 minutter fra regjeringskvartalet eller VG bygget for å kunne virke opprasjonelt. Sist men ikke mist må det minnes om at det også blir bygget arkitektur utenfor Oslo med en tilhørende byggebransje.

Man bør også stille seg undrende til at Butenschøn så åpenlyst hevder at NALs administrasjon står bak hans kandidatur.  Han kritiserer videre valg av ny direktør ”uten arkitekfaglig komptanse”. Dette er vel ikke samarbeidsfremmende hvis han skulle bli president.
Videre har han ved flere anledninger til dels unyansert kritisert det sittende styrets arbeide.
Det er i høy grad ønskelig at det nye styret evner å videreføre det betydelige arbeidet som er gjort av det nåværende styre.  Da er det lite klokt å ensidig kritisere disse resultatene uten samtidig å redgjøre for hvilken ny kurs han ønsker seg.     

Et valg av nytt landstyre er en demokratisk prosess. Valgkomiteen har gått bredt ut med invitasjon til forslag på kandidater. Mange forslag er kommet inn og flere av de foreslåtte kandidater er nominert av valgkomiteen til styret. At Butenschøn ikke er blant disse er en realitet. Valgkomiteen har ønsket å fremme en presidentkandidat som gjennom sine personlige og faglige egenskaper skal klarer å samle, utvikle og engasjere alle landets fagmiljø. Ikke nødvendigvis en kandidat hentet fra hovedstaden og ikke nødvendigvis en kandidat med ledererfaring fra hovedstadens kulturelle miljø på jakt etter en ny taburett.  

I sin iver etter presidentjobben virker det som Butenschøn og hans støttespillere driver ”valgkamp” gjennom skremselspropaganda og selvhevdene proklamering som sterk og fast leder med lang ”track record” i en vanskelig økonomisk tid. Ikke ulikt en annen nylig avsluttet presidentvalgkamp. Alle husker hvordan det gikk.