Arkitektnytt

Basis for alle våre bygder er jordbruk, skogbruk og, ikke minst, kystfiske. I tillegg kom en betydelig tilknyttet befolkning som handverkere av begge kjønn, gruvearbeidere, anleggsarbeidere og løsarbeidere. Videre hadde vi kramkarer og handelsmenn, embedsmenn og lærere med flere. Hele dette samfunnet hadde stedbundne primærnæringer som forutsetning. Så kommer befolkningen tilknyttet gruvedrift, anleggsarbeid, sjøfart, mølle-, sagbruks- og treforedlingsindustri, jernverk, glassverk, båtbyggerier og skipsverft og så videre. Disse folka bodde dels reelt spredt, dels i småtettsteder av samme dimensjon som Sossvika og Iveland (se Arkitektnytt nr. 4/12). Senere fikk vi stasjonsbyene, samt bilbasert bebyggelse rundt vegkryss. 

Nå er hele denne bygdestrukturen, fra jordbruk og fiske til industri og handel, i total oppløsning. Ikke minst langs kysten. Men, det kan da umulig være noen hjelp i å lage nye småtettsteder, i tillegg til den uhorvelige mengden vi allerede har? Og ikke tar vare på. Bare her i Hamar-regionen har vi rundt hundre slike småsteder/ landsbyer. (De fleste har en størrelse omtrent som eksemplene fra Iveland og Sossvika. Altså under SSBs grense for «tettbygde strøk».) Dagens tall kjenner jeg ikke nøyaktig. Men rundt 1970 forsøkte jeg å analysere planleggingsbehovet i disse småsentrene. Regionen hadde da 38 småtettsteder med en større eller mindre kjerne av servicetilbud, fortrinnsvis butikk(er) og skole. I tillegg registrerte vi ytterligere cirka 50 husklynger som trengte felles løsninger for vann og avløp. 

Ingen lokale myndigheter viste interesse for de stedene vi anbefalte dem å ta planansvar for. Siden har noen dødd av seg selv. Men de fleste klarer seg så noen lunde på regelrett trass. Noen få er omdannet til regulære boligfelt (og kan dermed formelt sies å ha vært under planlegging). Noen nye er også kommet til i form av boligfelt på jomfruelig mark. – Men skoler, butikker, småbedrifter, offentlige kommunikasjoner med videre, altså selve kjernen i disse stedenes sosiale liv, er under avvikling. Overalt. Med kommunal velsignelse. 

Utviklingen er nå kommet så langt at Statens vegvesen, ifølge lokalavisa (HA) 9. januar i år, ber om at, i dette tilfelle Stange kommune, «også sier noe om utviklingen av de små tettstedene i kommunen når det nå skal lages ny kommuneplan». – Det er for enkelt å avvise dette som utidig statlig innblanding i lokaldemokratiet. Tvert om, henvendelsen forteller at Statens vegvesen, i motsetning til kommunens egen administrasjon og politikere, opplever problemene konkret på bakken. Ikke gjemt bak en haug papir på et kontor i kommunesenteret. 

 

Hedmarken er bare ett eksempel. Bygde-Norge har mer enn nok av hel- og halvdøde småsentra. Hva er det da som får arkitekter til å tro at noen nye «kan gi attraktive bygder»?