Arkitektnytt

Hans innlegg tegner et forvrengt bilde både av NAL og av Hemne-saken. Hans ufine angrep på etikk-komiteen, på konkurransekomiteen og på eks-redaktørens integritet lar jeg ligge. Viktigst for meg er å tilbakevise Sørlis påstand om at det nå, etter Hemne-dommen, er god jus at programmer og programkrav er ufravikelige i norske arkitektkonkurranser. Heldigvis er det ikke slik.

Plan- og designkonkurranse er en helt særegen konkurranseform, i henhold til både norsk og europeisk lovgiving. Den adskiller seg helt vesentlig fra anbudskonkurranser, der en presis og ufravikelig kravsspesifikasjon er fundamentalt. I den danske Konkurrencestyrelsens Veileder gis følgende beskrivelse av en prosjektkonkurranse, som er danskenes betegnelse på en P&D-konkurranse: «Projektkonkurrencer kan være særligt velegnede, hvor man ønsker at give tilbudsgiverne særlig stor frihed til at løse opgaven. Ordregiveren beskriver de behov, der ønskes dækket, og overlader det til konkurrencens deltagere at foreslå løsninger, der kan imødekomme behovet.»

Denne beskrivelsen samsvarer med gjeldende norsk rett. P&D-konkurranser er en konkurranseform som er etablert nettopp for å åpne for kreativitet og uventede løsninger, løsninger som oppdragsgiver ikke kunne forutsi i sin programmering eller konkurransegrunnlag. Med det som utgangspunkt er det åpenbart feilaktig jus at en konkurransevinner som har tegnet et rådhusbygg på tre etasjer skal diskes, bare fordi konkurranseprogrammets forfatter har ansett at to etasjer passer best i Kyrksæterøra sentrum.

På denne bakgrunn blir det jo helt feil når Sørli hevder at «NAL mener at arkitekters konkurransekultur er overordnet norsk og europeisk konkurranselovgiving». Tvert imot er det jo slik at P&D-konkurransene, slik de er bygget opp i EU/EØS-reglene, samsvarer svært godt med arkitekters vel etablerte konkurransekultur.

Som konkurransesekretær i NAL fant jeg det riktig å støtte juryens avgjørelse i denne saken. Jeg er fortsatt ikke i tvil om at våre jurymedlemmer Svein Skibnes og Siri Rørholt gjorde riktige vurderinger når de kåret arkitektfirmaet L2s prosjekt til vinner av rådhuskonkurransen i Hemne. Og jeg er like sikker på at avgjørelsen i Trondheim Tingrett var dårlig juridisk håndverk. At Aage Sørli betrakter dette som både arrogant og respektløst, kan jeg tåle.

Når det er sagt, er det lett å være enig med Sørli i at det er viktig å utvikle en bevisst og kompetent rådgiving om utforming av konkurranseprogram. Dette har NALs konkurransekomité tatt på alvor. Et av virkemidlene er å styrke kapasiteten i NALs konkurransesekretariat, hvilket vi håper å få budsjettmessig dekning til å gjøre. Men fremdeles vil de grunnleggende kjennetegnene ved en arkitektkonkurranse slik vi kjenner dem i dag, være førende for vårt arbeid. ▪