Hva er galt med arkitektene?
– Det finnes gode grunner til ikke å bygge skoler dominert av gjennomsiktig glass, skriver lærer Jan Jørgen Skartveit.
Trenden innen skolebygging blant arkitekter er at alle vegger skal være av gjennomsiktig glass. I Norge har lærerstanden drevet med undervisning siden slutten av 1700-tallet. Ingen har inntil helt nylig tenkt at å bygge skoler med gjennomsiktige glassvegger overalt er en god idè.
Arkitekter er i likhet med andre yrkesgrupper opptatt av å oppnå anerkjennelse fra egen yrkesgruppe. Arkitekter ønsker å bygge trendy praktbygg, som kan imponere andre arkitekter. Arkitekter konkurrerer om heder og om kontrakter. Mest mulig lys, mest mulig gjennomsiktige glassvegger, som gjør mest mulig av praktbygget synlig fra enhver vinkel, blir derfor en dominerende, estetisk hovedtanke for de nye skolebyggene.
Forestillinger om lys, oversikt og åpenhet er dominerende. Forskning viser hvordan sollys påvirker motivasjon og arbeidslyst og gir støtte til arkitekters visjoner om gjennomsiktige lyskatedraler for opplysning. Andre bærende ideer er forestillinger om skolen som en myldrende torgplass, et agora, der elevene kan sitte på kafé, skravle, observere andre og nyte livet. Arkitekter har naive forestillinger om å bryte ned stengsler mellom mennesker slik at alle kan la seg inkludere i åpne og for alle tolerante felleskap der alle kan være lykkelige sammen.
Arkitekter tilbyr lærere og elever skinndemokratiske medvirkningsprosesser uten reelt innhold, vel vitende om at arkitektene har de med makt i skolesamfunnet på sin side. Utdanningsbyråkrater og politikere vil ha romløsninger på nye skoler som gjør oversikt og kontroll enklere overfor en lærerstand byråkrater og politikere oppfatter som motvillige til å lystre ordre fra overordnete og til å samarbeide med hverandre.
Hva er så innvendingene fra lærere mot gjennomsiktige glassvegger som bærende idé i et skolebygg? Elever med ADHD, Asperger eller elever som av psykiske årsaker har konsentrasjonsproblemer, blir forstyrret av distraksjoner de blir utsatt for fra elever som går forbi i gangen utenfor glassveggene, selv når de forbipasserende ikke ønsker å forstyrre.
De som har ansvar for bygging av skoler i Akershus fylkeskommune, mener lærere og elever må lære seg å være «del av et storsamfunn» og bli vant til en «tillitskultur» der de kan utvikle «sosial kompetanse». De som bygger skoler mener at det ikke er «belegg for» å si at gjennomsiktige glassvegger «skaper uro». Innvendinger fra lærere mot glassvegger blir avvist av byråkrater, politikere og arkitekter som uttrykk for egoistiske særinteresser.
Enkelte arkitekter utgjør motstemmer til arkitektene som tegner skoler. Leif D. Houck, arkitekt og førsteamanuensis ved Universitetet på Ås, NMBU, kommenterte debatten om glassvegger slik i Kommunal rapport (18/2018): «... det må finnes rom hvor man er skjermet. Vi kan ikke bygge samfunn uten private steder.» Houck påpekte at det finnes lite forskning om glassvegger i skolebygg.
Noe forskning finnes. Master-student Amanda Høysæter ved NMBU har funnet ut at ti prosent av elevene ved nybygde Frogn videregående skole i en spørreundersøkelse opplever at de ofte, svært ofte eller alltid, blir forstyrret av personer som går forbi i gangen utenfor klasserommet. Ti prosent er omtrent like mange som prosentvis har konsentrasjon og lærevansker. Kathrine W. Husebys masteroppgave i pedagogikk fra 2016 dokumenterer erfaringene fra glassveggbelagte Bjørnholt skole i Oslo, og hvordan «både lærere og elever opplever innsyn og utsyn i klasserommet som forstyrrende på undervisningen».
Å gjøre hele skolesamfunnet til en stor, åpen teaterscene, der alle kan se alle hele tiden, kan høres progressivt og moderne ut. Arkitekter forstår imidlertid ikke hva en tenåring er, og de forstår ikke hvordan skolesamfunnet er betinget av at lærere og elever har forskjellige roller.
Arkitekter mangler en forståelse av at lærere og elever er tjent med at det ikke i alle sammenhenger er hensiktsmessig å bryte ned det som skiller lærere og elevers ulike roller fra hverandre. Felles toaletter for kvinnelige, av og til menstruerende lærere, lærere som nærmer seg pensjonsalder og sjenerte, kompleksfylte tenåringer høres sikkert ut som en god idé for arkitekter. Lærere og elever som daglig faktisk skal oppholde seg i slike fellesrom for intimsfærer trenger en avstand som respekterer bluferdighet.
Tenåringers hjerner er under ombygging, og elevene er følsomme og sårbare. Gjennomsiktige glassvegger som gir medelever, lærere og andre tilfeldig forbipasserende innsyn, gir dårlige ytre rammer for den eleven som vil fortelle læreren om noe forferdelig som har skjedd på skolen eller utenfor, eller for at læreren skal kunne nå inn til den frustrerte, sinte, utagerende eleven, som er veldig opptatt av å opprettholde rollen som «tøff» overfor de andre elvene. Lærere har mange samtaler med elever der fravær av publikum er viktig for å oppnå tillit, og for at elevene skal kunne «kaste masken», tre ut av elevrollen og kanskje gråte om det føles nødvendig. De fortrolige samtalene der elever virkelig kan «kaste masken» og vise sider de ikke vil at medelevene skal kjenne til, blir vanskeligere med glassvegger overalt.
Fullt innsyn overalt gir de som blir mobbet, få muligheter til å unngå de som mobber. Arkitekter forstår ikke hvilke utfordringer ny teknologi stiller lærere overfor som vil beskytte de svakeste elevene. Elever som passerer forbi utenfor klasserom med glassvegger kan filme hva som skjer innenfor glassveggene, uten at lærer oppdager det. Lovgivning rundt bruk av mobil som kamera ivaretar rettighetene til den som eier mobilen, som eventuelt uten samtykke filmer andre elever i for medelevene sårbare situasjoner. Eleven som har filmet uten tillatelse, kan nekte å etterkomme lærers krav om å slette opptak av medelever som ikke har samtykket i at opptak blir gjort. Lærer kan ikke kreve at mobilen med opptak tatt uten samtykke, blir beslaglagt, dersom eleven som eier mobilen, motsetter seg dette.
Gjennomsiktige glassvegger gjør krevende utfordringer enda mer krevende for læreren. Tenåringers hjerner er under ombygging, og først i midten av 20-årene er evnen til empati ferdig utviklet i hjernen. Enkelte tenåringer forstår ikke at det de synes er «morsomt», synes andre elever er krenkende. Av den grunn er mobbing både med og uten mobil-kameraer og digitale medier krevende for lærere å bekjempe.
Ungdommers glassaktige skjørhet og sårbarhet er arkitekters blindsoner. Er det de skoleflinke ungdommene som aldri har slitt på skolen, og som mangler sosial bevissthet og sosial intelligens, som senere blir arkitekter?