Arkitektnytt

Ja, bærekraftig byutvikling krever fortetting, vern av dyrket mark og mindre transportbehov. Men spørsmålet er altfor viktig til at enda et forslag om høyhus som vidunderkur kan stå uimotsagt.

Kvartalet en suveren vinner
Tett/lav er bedre enn høyt iht internasjonale forskningsresultater. Friarealet vunnet ved å bygge i høyden gir ikke nevneverdig gevinst utover fire etasjer. Vurderes boligblokk mot kvartalsbebyggelse gir kvartalet 20 prosent mer boligflate på samme tomt/med samme lysforhold.
Jfr også Stortingsmelding nr. 23 om bedre miljø i byer og tettsteder: ”Tidligere forskning og erfaring viser at tette og lave boformer gir bedre utearealer og lokalklima, bedre oppvekstmiljøer med liv mellom husene og tilnærmet samme arealutnytting som høyhus, forutsatt samme krav til uteareal pr. enhet." Klarere kan det ikke sies.
– Det er direkte faglig uvitende når bærekraft brukes som et argument for høyhus, skriver Frederica Miller, og hun begrunner det godt:

– En rettferdig fordeling av globale ressurser mellom jordas befolkning og en bærekraftig utvikling innebærer at vi i OECD-landene bruker en fjerdedel mindre ressurser enn idag innen år 2030, og innen 2050 bør vi ha redusert til en tiendedel. En slik reduksjon stiller sterke krav til utformingen av våre byer og tettsteder, som etter hvert er bolig- og arbeidssted for de aller fleste mennesker. Skal vi tenke bærekraft, må vi forstå hva det innebærer.

Fleksibilitet
En bærekraftig by er fleksibel. Fleksibiliteten finnes i en fotgjengerby med varierte bydeler som har sterkest mulig blanding av alle nødvendige funksjoner. Dette krever en bystruktur som med enkle grep kan endre funksjon, noe som er typisk for kvartalbebyggelsen på Grünerløkka i Oslo eller i bykjernen i Bergen.
En by som ikke er barnevennlig, er heller ikke bærekraftig. Det finnes overveldende dokumentasjon på at hus over fem til seks etasjer egner seg dårlig som bolig for småbarnsfamilier. Kontakten mellom barn som leker ute og foreldre inne blir svært vanskelig, barn leker mindre ute og med andre barn, noe som har uheldige konsekvenser sosialt og helsemessig. Barnas behov for utelekeplass og kontakt med natur og grønt nær hjemmet, blir umulig å løse.

Klima
Høyhus skaper problemer med lokalklima, det er alle enige om. Økt vindhastighet, kastevinder og skyggeproblematikk er stikkord. Det finnes få gode eksempler på at dette kan løses.

Energi
Det hevdes at å bygge høyhus kan minske energibruken. Dette er også feil. I praksis vil fordelene ved å bygge tettere (mindre yttervegg per m2 areal) oppveies av nedkjølingseffekten og overopphetingsproblematikken som de klimatiske forholdene rundt høyhus forårsaker. (Økt vindhastighet med trykk og sugkrefter og dertil hørende problemer med tetthet og luftlekkasjer).
I sammenligningstudier fra Berlin av forskjellige utbyggingsformer ble kvartalsbebyggelse (5-6 etasjer), høyhus og eneboligens energiforbruk sammenlignet. Lavest ligger kvartalsbebyggelse med 90kwh/m2, høyest eneboligen (549 kwh/m2) og høyhus på 386 kwh/m2. Dvs. et energiforbruk som er fire ganger høyere enn kvartalsbebygelse bare i kraft av bygningsformen. Hvis vi ser på moderne norske tall for det samme, ligger kvartalsbebyggelse på fra 100 til 170 kWh/m2, mot høyhus på ca 400 kWh/m2.

Et moderne, energieffektivt kontorhøyhus i Tyskland, tegnet av arkitekten Foster, ligger på 380 kWh/m2. Da trengs det mange tiltak, med utnyttelse av sydfasaden som solfanger, vinddempende fasadeelementer, økt isolasjon mm., bare for å oppveie forskjellen. Igjen, hvorfor skape problemet?

Hvis vi så ser på energibruk i en større sammenheng, så utgjør energi til våre bygninger bare en del av vårt energiforbruk. Langt det meste av energien går til produksjon og transport av mat, og transport av oss selv. Det å skille produksjon av mat fra boligen er en moderne oppfinnelse. I Oslo finnes det flere eksempler på hagebyen, en boform hvis popularitet gjenspeiles i eiendomsprisene. Hagebyens visjon var å skape en landsby/bydel hvor hver bolig har tilgang til en hageflekk og muligheten for å produsere noe frukt og grønt. Bare ved å produsere en femtedel av maten vår kan vi spare like mye energi som en lavenergibolig. Denne dimensjonen blir sjelden eller aldri berørt i diskusjonen om den bærekraftige byen.

Materialbruk og ventilasjon
Høyhus bygges i armert betong eller stålkonstruksjon med glassfasader. Sementindustrien står for 7–8 prosent av de globale CO2-utslippene. For å imøtekomme Kyoto-avtalen må EU innen 2050 ha redusert forbruket av stål med 87 prosent, sement med 85 prosent og aluminium med 90 prosent. I tillegg er alle materialene svært ressurskrevende og forurensende i produksjon. Det er derfor vi i økologisk forsvarlig byggeri søker å minske bruken av stål og betong. Inntil 7 til 8 etasjer kan det brukes massivt tre og tegl som bærende konstruksjon, begge materialer som har gode miljømessige og inneklimatiske egenskaper. (Ref. Klosterenga energiboliger i Oslo.) Mekanisk ventilasjon i høyhus gir mange problemer. Generelt vil økologisk byggeri nyttiggjøre seg naturlige oppdrifts- og kjølekrefter for ventilering av kontorer, skoler og boliger. Høyhus derimot, kan vanskelig ventileres naturlig.

Makt og status
Som et tankeeksperiment kan vi se på høyhuset som et lite romskip som har landet i byen og som i størst mulig grad er selvforsynt hva gjelder energi, mat, vann, avløp, rekreasjon mm. Bygget inneholder en blanding av bolig- og arbeidsplasser, med barnehager og rekreasjonsområder samlet i en blågrønn kjerne – den vertikale landsbyen! Minner ikke det om 1920-årenes modernistiske visjoner som ”frigjør” mennesket fra naturen ved hjelp av teknologien? Høyhuset i arkitekturen er det fysiske symbolbildet på slike verdier. Det er derfor ironisk og direkte faglig uvitende når bærekraft brukes som et argument for høyhus. Høyhus isolererer mennesker fra sine omgivelser og fra hverandre, barna er bare et sterkt bilde på dette. Hvis det er så store problemer med å bygge høyhus, hvorfor skal vi da bygge dem?

Faktum er at det å bygge høyt er et så sterkt symbol på makt og status at tiltrekningen ved å bygge høye hus vil tilsidesette alle fornuftige argumenter. Det er den mest oppsiktsvekkende måten å sette sitt preg på bybildet på, og slik sett et utmerket redskap for alle med stort ego, det være seg arkitekter, bypolitikere, firmaer eller utbyggere.

Tverrfaglig samarbeid
Byplanlegging og byøkologi er egne fag som omhandler veldig komplekse problemstillinger. Forhåpentligvis er Christian Michelsens Research (CMR) feilsitert når Bergens Tidende skriver at CMR vil bygge høyhus for miljøet. Når dette er sagt, håper jeg at forskerne på CMR inviterer kompetente arkitekter og byplanleggere til samarbeid i tverrfaglige team for å lage gode utviklingsmodeller – og ikke minst for å illustrere visjonene... Når det gjelder media er det viktig, interessant og engasjerende at det lages saker om byutvikling, spesielt når journalistene har utviklet kompetanse innen fagene de dekker.

Jeg kan anbefale følgende filmer for ajourføring med internasjonalt perspektiv på nødvendig fortetting:

• LAST CALL FOR PLANET EARTH, en dokumentarfilm om 12 arkitekter, 12 konsepter og 12 perspektiver om miljøhensyn i arkitekturen.

• Vugge-til-vugge-design/grønne byer for hundretusener i real life:

Artikkelen til Frederica Miller kan leses her

Susanne Urban, sivilarkitekt MNAL og byplanlegger i Urban Rabbe arkitekter konsulent for Bergen kommunes høyhusutredning i 2004