Hemne-saken: Arkitektkonkurranser og etikk
I flere innlegg har arkitektkonkurranser og etikk blitt debattert, og sentralt i debatten har konkurransen om ”Nytt rådhus i Hemne” stått. Jeg satt som faglig oppnevnt av NAL i denne juryen.
TIDLIGERE INNLEGG I HEMNE-SAKEN:
Les Per Ryghs tredje innlegg "Om minstrekrav, avvisning og rådmanssjikane" her
Les Leif Lies innlegg "Arkitektkonkurranser og etikk" her
Les Per Ryghs andre innlegg "Hva lærte Hemne-konkurransen oss?" her
Les Aage Sørlis tidligere innlegg "Mer om arkitekt-konkurranser og etikk" her
Les Per Ryghs første innlegg om saken, "Om uredelighet og dårlig folkeskikk", her
Les Harald Røstviks tidligere innlegg "Arkitektkonkurranser og etikk" her
Jeg ønsker med dette å svare på Åge Sørlis og Leif Lie sine innlegg i Arkitektnytt.
Det er mye i denne konkurransen som jeg skulle ha ønsket meg annerledes.
De to fagoppnevnte i juryen kom som utenforstående inn en sak som en kan anta hadde en lang forhistorie med både forventninger og motsetninger innad i kommunen. Den skadelidende er først og fremst Hemne kommune.
For en oppnevnt arkitekt i en plan- og designkonkurranse er oppgaven klar og det finnes kun en agenda: Å finne det arkitektonisk sett beste svaret på oppgaven.
I programmet var det gitt fem hovedkriterier som besvarelsen skulle bedømmes etter.
Estetikk og utseende; arealutnyttelse og fleksibilitet; utbyggingskostnader og totaløkonomi; effektiv tomteutnyttelse og oppfyllelse av romprogram med beskrivelser. Alle disse kriterier er nøye gjennomgått for alle besvarelser. Ved oppsummering av disse kriteriene var det en klar vinner.
Det er helt korrekt at reguleringsplanen sa to etasjer, og reguleringsplanen lå til grunn for konkurranseprogrammet. Oppfyllelsen av etasjeantall var imidlertid ikke inntatt som en del av hovedkriteriene, og en samlet jury så dette heller ikke som noe absolutt krav.
Reguleringsplanen sa ikke noe om høydeplassering på tomta. Sammenlignet man topp kotehøyde på de to premierte forslag, så var det liten forskjell.
Når det gjelder konkurransen om Hemne rådhus, så var det slik at av fem innleverte forslag hadde tre valgt løsninger med tre etasjer. Skulle juryen forkaste tre etasjer, burde det ha skjedd i første jurymøte og konkurransen burde da ha blitt avlyst.
Det vil alltid være gode og mindre gode løsninger på en oppgave. Som fagfolk ser vi ofte etter utviklingspotensialet i et forslag. Vi vet at et konkurranseforslag er kun et lite steg på veien mot det endelige resultat. Den endelige løsningen kommer etter en lang prosess i dialog med oppdragsiveren, som til en hver tid er den som bestemmer. Oppdragsgiveren har altså alle muligheter til å revurdere antall etasjer og mulige endringer underveis.
Jurister og arkitekter snakker ikke samme fag, selvfølgelig ikke, vi representer jo to forskjellige fag. Derfor vil vi ha forskjellige synspunkter på svært mange områder. Selvfølgelig bør vi til en hver tid ha respekt for hverandres fag. Vi blir ofte avkrevd respekt for juridiske vurderinger, men har juristene respekt for arkitektens vurderinger av arkitektur?
Det er utrolig vanskelig å finne det rette nivå å legge omfanget av regler og kriterier på.
Det bør være mulig å forenkle omfanget, slik at intensjonene med planen kommer fram.
Vi bør spørre oss selv om vi setter opp så mange regler og forbehold at vi tilslutt knebler kreativiteten, slik at vi på sikt blir sittende igjen med et forflatet og kjedelig miljø,
Jeg mener fremdeles at de fem hovedkriteriene var de viktigste faktorer som skulle legges til grunn for juryeringen, siden det var helt klart formulert i programmet. Disse har jeg som medlem av juryen samvittighetsfullt prøvd å sette i høysetet.
Og fremfor alt: Jeg er trygg på at det var det beste utkastet som av juryens flertall ble kåret til vinner av konkurransen om nytt rådhus i Hemne, og at det er dette utkastet kommunen er best tjent med å videreføre.
Siri Rørholt
siv.ark. MNAL