Har Pritzker-prisen feil fokus?
Mens vi opplever framveksten av arkitektkontorer med kollektivt og tverrfaglig preg, og ser andre endringer i arkitekters arbeidsmåter, synes tildelingen av Pritzker-prisen å følge det samme patriarkalske og individorienterte sporet. Bør juryen ta en tenkepause og revurdere situasjonen?
Siden første tildeling i 1979, da hederen gikk til Philip Johnson, har 35 arkitekter enkeltvis mottatt The Pritzker Architectural Prize. To ganger har utmerkelsen gått til en duo, nemlig i 2001 til Jacques Herzog & Pierre de Meuron og i 2010 til Kazuyo Sejima & Ryue Nishizawa. Av de 35 prisvinnerne er det to kvinner: Zaha Hadid og Kazuyo Sejima.
Blant de mest berømte på listen er I. M. Pei, Frank Gehry, Tadao Ando, Norman Foster, Rem Koolhaas og Renzo Piano. Nevnes skal også vår egen Sverre Fehn (2000) og dansken Jørn Utzon.
Mens «enmannskontoret» Glenn Murcutt (2005) må regnes som et unntak, og Fehn aldri hadde mer enn en håndfull ansatte, domineres listen av halvstore og store arkitektbedrifters eiere. Kan man for eksempel kreditere Norman Foster alene for de byggverk som gigantkonsernet Foster + Partners har signert?
Pritzker-prisen skal gå til «en levende arkitekt som bidrar betydningsfullt til menneskeheten og de fysiske omgivelser ved hjelp av byggekunst», heter det i vedtektene. Hensikten med prisen er ikke bare å styrke den gode arkitekturens omdømme i offentligheten, men også å «inspirere til større kreativitet innenfor arkitektenes profesjon».
Juryen har fra fem til ni medlemmer med ulik yrkesbakgrunn. En åpen nominasjonsprosess ligger til grunn for juryens arbeid, og enhver kvalifisert arkitekt kan levere forslag til kandidater.
Ut fra dette grunnlag sendte undertegnede en e-post til Pritzker-organisasjonen med spørsmål om man noen gang – siden 1979 – hadde vurdert å gi prisen til et arkitektkontor.
Slik lød svaret fra en av priskomiteens offisielle representanter: «You pose a good question and one that has been discussed within the Prize organization and the jury... The prize is awarded to individuals. We have felt that firms may (or may not) change over time, and because a firm name is no guarantee of continuity of approach to architecture or standards, the award continues to recognize the figure of the architect as a creative contributing person.»
Tilbakemeldingen virker ullen, kanskje gjenspeiler den et tvisyn som preger arkitektyrket i vår gryende postelitistiske tid.