Arkitektnytt

Arkitekturopprøret kan oppsummeres som en gremmelse og en unntaksliste. Gremmelsen er at «Vi lot dette bli til dette» og består av før-og-etter-bilder av eldre bygninger som er erstattet med modernistisk «styggedom».

For eksempel Mogens Thorsens og Hustrus Stiftelse i Bygdøy allé, som ble revet på 1950-tallet og ga plass for Norsk Hydros (nå Yaras) høyhus. Stiftelsens monumentalbygning, tegnet av Henrik Bull, ble kalt Hurpeslottet og var hundre meter langt. Der hadde femti «værdige uforsørgede Enker og ugifte Kvinder af den dannede Klasse fri bolig med brænde.»

Enkenes boliger ble erstattet med 52 leiligheter i en ny bygning rundt hjørnet i Niels Juels gate. Også byens befolkning bør være fornøyd med det som skjedde. Erling Viksjø la høyhuset på tvers av det etablerte bebyggelsesmønsteret. Det ga store gevinster. Enkenes smijernsgjerde forsvant og befolkningen fikk en offentlig, «modernistisk» park med fontene og to vakre skivemurer med saget stein.

Hydrobygget er den gangen hvor Erling Viksjø lyktes best i en tradisjonell bysituasjon. Da han tegnet Oslo helseråd, var han en modernistisk formalist. Bygningen måtte være en trekant. Derfor møter den St. Olavs plass med et spisst hjørne og bidrar ikke til å definere plassen. Enda verre var det med Y-blokken. Viksjø, som manglet tomt til sin sprikende Y, støpte et dekke over Arne Garborgs plass og ofret stedets topografi. Nå er Y-blokken borte, vi er kvitt dens avvisende vegg mot Akersgata og kan puste ut. Viktigere enn fasadens stil er hvordan bygningen oppfører seg i bysituasjonen. Før-og-etter-bildene gir oss tankestoff med liten dybde.

Flere unntak

Så unntakslisten. Aftenposten spør Audun Engh og Saher Sourouri: - Er det noe bra (i Oslo) som er reist i «nyere tid» når en gammel bygning er revet? De kom opp med ti eksempler. Her er seks de må ha glemt:

Eventyrgården (1873) i Kristian 4.s gate ble revet og vi fikk Det norske teatret (Arkitektene 4B, 1985), et meget vellykket kulturbygg. Samspillet med Sehesteds plass festner teateret til byens struktur og gir det økt verdighet.

Ibsenkvartalet (Gunnarsjaa + Kolstad, 1996), bygget da Peckelgården i Pilestredet brant. Parvise kontorbygg med kultiverte fasader gruppert rundt et høytliggende offentlig torg. Derfra kan man se tårnet til St. Olavs kirke, en akse Harald Hals foreslo.

Det ble bråk da en treetasjes bygård fra 1850, Stortingsgata 6, skulle erstattes med et kontorbygg i seks etasjer (Kristin Jarmund, 2005). Dens svarte steinflate gir et fornemt inntrykk og den store glassveggen mot Eidsvolls plass er omhyggelig artikulert.

Bislett stadion (C.F. Møller, 2005), nyfunkis som erstatter 30-talls-funkis. Det nye er svært lik det gamle, bare finere. Et viktig offentlig byggverk som tilpasser seg to plassrom på en glimrende måte.

Pilestredet 77-79 (R. Ramstad, 2020), tre leiegårder ved Stensparken trappes gradvis ned og blir symmetriske når de nærmer seg 1800-talls byvillaer i nord. Det er vanskelig å huske det ombygde huset som ble revet.

Og: Torggata 1 (C. Michaelsen, 1903) som fikk ødelagt sin fasade av betongelementer i 1970, er nå tilbake til fordums prakt. Det er en del å glede seg over.