Arkitektnytt

Jeg takker Marius Grønning for et inspirerende og klokt innlegg i Arkitektnytts nettutgave, hvor han kommenterer de syv konkurranseforslagene som nå er stilt ut i 22. juli-senteret i Oslo. Og jeg deler hans kommentar om at dette ikke er et forsøk på å vurdere prosjektene, det er juryens jobb, men et bidrag til mulige lesninger av forslagene, og angivelse av hvilke diskusjoner som kan være interessante i den faglige og offentlig debatten.

Jeg slutter meg også fullt ut til hans fem punkter for diskusjon. Men jeg vil gjerne føye til noen punkter om fleksibilitet i utbyggingen og muligheter for justeringer og utvidelser for framtidige behov. Om dette skiver Peter Butenschøn klokt i Aftenposten 27. mai 2014:

«Beregninger er gjort av hvor mange ansatte det vil være om 50 år, et overslag som ifølge KS1-rapporten (kvalitetssikringsrapporten) er for lavt: Det vil være fullt allerede i 2044. Det er anslått at 75 prosent av de ansatte skal sitte i åpne kontorlandskap, noe som skaper uro i departementskorridorene.

Modellen er hentet fra næringslivet, men det er ikke vurdert om departementenes arbeid er sammenlignbart med næringslivets.

I dag sitter de fleste departementene i nyrenoverte solide bygg i sentrum. Det gir en betydelig fleksibilitet, både for det enkelte departement og for relasjonen til direktorater og ytre etater. KS1-rapporten kritiserer at en fortsatt spredt lokalisering ikke er utredet.

Hvorfor er det ikke vurdert om stivheten ved en samlet løsning er en hensiktsmessig organisasjonsmodell for statsforvaltningen?»

Sikkerhetsvurderinger

Mitt hovedanliggende med dette innlegget er først og fremst å fokusere på temaet sikkerhet. Som professor i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger har jeg i løpet av de siste 10- 15  årene fått god innsikt i temaet risiko, sikkerhet og sårbarhet.

Jeg vil kommentere sikkerhet i forhold til to punkter:

– Legg ikke alle eggene i en kurv
– Høyhus er høyrisiko

Legg ikke alle eggene i en kurv

Sikkerhetsargumentet har generelt vært et trumfkort for komplekse spørsmål fra både lek og lærd i dette prosjektet, blant annet som hovedargument for å rive Y-blokka og å holde R5 med sine 50 000 kvadratmeter utenfor prosjektet.  Sikkerheten synes å være så viktig og beheftet med så mange sensitive hensyn at departementet ikke kan snakke om det. Men noe har vi fått vite.

Absolutte krav er formulert slik i Konseptvalgutredningen, 27. 06 2013:

«Lokalisering i dagens regjeringskvartal med tilgrensede områder, kapasitet for minimum hovedtyngden av departementene, nødvendig sikkerhetsnivå 20-40 meter avstand til allmenn kjøretøystrafikk og ingen fysisk kontakt mellom bygninger i og utenfor regjeringskvartalet.» 

Med andre ord en sterkt konsentrert løsning.

Det vil si at man legger alle eggene i en kurv. En slik løsning ville nok har problem med å bli godkjent i en studentoppgave i samfunnssikkerhet.

Figuren på side 32 (nedenfor) i Konseptvalgutredningen gir et godt visuelt bilde på en tenkning som er basert på å beskytte seg mot angrep utenfra. Og da sannsynligvis med en bil med en stor bombe.

Dette valget gir store sikkerhetsmessige utfordringer for de som har deltatt i konkurransen, og det er et valg som øker sårbarheten betydelig i forhold til den situasjonen vi har i dag med ulike departement lokalisert med sikker avstand fra hverandre.

Høyhus er høyrisiko

De syv forslagene viser at stort sett alle utkastene er basert på høye hus, til dels meget høye hus.  Det måtte jo bli slik, med et meget omfattende romprogram i forhold til byggbare arealer i den av departementet vedtatte reguleringsplanen. Om man tidligere har forsøkt å gi inntrykk av at man hadde tatt noen kloke sikkerhetsmessige grep, så er siste flik av troverdighet borte. Høyhus er høyrisiko og vi beveger oss fra vondt til verre. Stikkord er eksponering og evakuering.

Eksponering

Eksponeringen med høyhus gir ordtaket, liten tue kan velte stort lass, en ubehagelig relevans. Det fins ulike måter å angripe et høyhus på fra luften med dagens teknologi f.eks med droner, eller ved å ta seg inn i datasystemer som styrer strømtilførselen og lammer energitilførselen, bl.a til heiser. Dette gjør bygningene spesielt sårbare for angrep utenfra. Jeg trenger ikke å nevne 9.11.

Evakuering

Etter å ha arbeidet med tilrettelegging for personer med nedsatte funksjonsevne  i 15 år, vet jeg at trygg og effektiv evakuering ved en utilsiktet brann, er svært problematisk. Og jo høyere hus, desto mer komplisert å evakuere.

Handicaporganisationernes Hus i København, innflyttet høsten 2012, har løst evakueringen ved bruk av «sikre soner» basert på overtrykk i heiser og i et avgrenset tilstøtende område.

Dette er meget dyr løsning, og de tekniske utfordringene for en slik løsning kan vise seg å være sårbar, selv ved en vanlig husbrann. Det burde være unødvendig å peke på at sårbarheten ved denne type løsning, vil ved et terror- eller krigsangrep være meget høy.

Utstillingsmaterialet

Ved en rask gjennomgang av utstillingen av de syv innleverte forslagene, lørdag 27.mai, var det med betydelig forundring at jeg hadde store problemer med å finne begrep som sikkerhet og kollektivtrafikk i beskrivelsene. Det eneste jeg noterte meg var en prinsippskisse, kalt landskap som sikringstiltak med noen kamuflere dynamiske fysiske hindringer som skulle hindre «bilen med bomben.» Men trendriktige begrep som «grønne løsninger», «smarte fasader» og (i et AV forslagene) «holistisk organisme» var lette å finne. Et forslag viser meget detaljerte løsninger for håndtering av biologisk avfall fra kantiner i bygget.

Flere av forslagene har brukt fire av de åtte plansjene til store, forførende foto, alle vist med en sommerdag med godvær, blå himmel og mennesker, gamle og unge i en avslappet weekendmodus.

Når det synes å være et totalt fravær av en diskusjon og forslag til løsninger knyttet til sårbarhet og sikkerhet som for eksempel nyanserte og hierarkiske prinsipper for sikkerhet, i utstillingsmaterialet, tolker jeg det slik at konkurrentene nok har levert materiale for dette hovedkriteriet, men at det er vurdert for sensitivt til å kunne vises i en offentlig utstilling. Det er for eksempel ikke sikkert at statsministerens kontor fortsatt skal plasseres i den mest eksponerte bygningen, Høyblokka, og i den mest sårbare delen på toppen i forhold til evakuering.

Det blir derfor spesielt viktig at jurymedlemmene tar dette særdeles viktige temaet på alvor når de skal peke på to forslag som skal bearbeides videre.

Hovedutfordring for juryen

Med litt kjennskap til byplanlegging og bybygging synes hovedutfordringen for juryen å være å vurdere om volumet i programmet fortsatt er for stort for tomta med tanke på generell byutvikling med høyhus  i Oslo, jamfør Marius Grønnings innlegg.

Når det gjelder sårbarhet og sikkerhet legger man lista svært høyt ved å legge alle eggene i en kurv, satse på høye og sårbare bygninger og uten å ta innover seg behovet for en grundig  vurdering av framtidige prinsippløsninger for kollektivtrafikkterminaler.