Debatt
Gir Husbanken slipp på sine arkitektoniske ambisjoner?
Bente Florelius, Turid Haaland, Ellen S. de Vibe
11. oktober 2006
Torsdag 28. september hadde Harriet Eide en velskrevet kronikk i Dagbladet om Statens Vegvesens langsiktige og bevisste satsing på nasjonale turistveger.
Kronikken viser hvor viktig ulike offentlige oppdragsgivere er for utvikling av fysisk kvalitet i omgivelsene. Gjennom bevilgning av to milliarder kroner i løpet av ca 10 år og bruk av 45 arkitekter og kunstnere utvikles stedlig identitet på de ulike steder hvor landets hovedveger viser særegne elementer av norske tettsteder, kultur- og naturlandskap. En av de nyeste plassene, åpnet i mai, er Ørnesvingen i Geiranger, en tidligere storslått, men nokså unnselig vegsving. Gjennom Statens Vegvesens satsing ved Ørnesvingen gir vegføringens kurvatur et dramatisk samspill med utkragede fotgjenger- og oppholdsarealer, og åpenheten i rekkverk og det kunstige vannfallet gir en forsterket opplevelse av Geirangerfjordens vertikalitet. Ørnesvingen er blitt et sted og Statens Vegvesen kan være stolt over sin stedsformende rolle.
Ulike statlige aktører har gjennom historien hatt tilsvarende roller. NSB ved jernbaneutbygging for ca 100 år siden og i nyere tid ved bygging av nye stasjoner, Statsbygg gjennom sin satsing på arkitektonisk kvalitet i egen byggevirksomhet, Husbanken ved sin bevisste satsing på utvikling av nye hustyper etter krigen og gjennom sine byggeskikkutvalg og sine årlige byggeskikkpremieringer. Men hvor går Husbanken nå?
Samme dag som Eides artikkel stod i Dagbladet utlyste Husbanken stilling som fagleder for stedsutvikling og byggeskikk. Sammen med universell utforming og bærekraft utgjør disse to temaene Husbankens faglige hovedinnsatsområder fremover. Den store annonsen, som viser at det skal benyttes ekstern bistand for å rekruttere den riktige personen, har mange gode formuleringer om hvilke arbeidsoppgaver stillingen skal inneha. Gjennomgangen av kvalifikasjonskrav er imidlertid besynderlig; samfunnsfaglig kompetanse fremheves særskilt, og av de fem profesjonene som angis er fire mer eller mindre samfunnsfaglige. Landskapsarkitektur nevnes naturlig nok - men ikke arkitektkompetanse.
Annonseteksten er sikkert formulert med omhu, noe vi antar betyr at Husbanken har foretatt et bevisst valg om at arkitektkompetanse ikke ønskes i denne stillingen. Dette er både oppsiktsvekkende og bekymringsfylt. Det er ofte hensiktsmessig å åpne for flere profesjonsgrupper for denne type stillinger. Men, selv om Husbanken har en del andre arkitektstillinger (færre etter hvert som årene har gått, så vidt vi forstår), vil vi spørre om det er visjonært å utelate den profesjonen som gjennom historien kanskje har bidratt mest til utviklingen av byggeskikken i Norge? Eller er det slik at Husbankens ambisjoner om å sikre høy arkitektonisk kvalitet gjennom sin satsing på stedsutvikling og byggeskikk nå vris mot en form for "social engineering" eller ren samfunnsfaglig kartlegging og analyser av den foregående fysiske omgivelsesproduksjonen?
Begrepet byggeskikk har lenge vært definert på ulike måter. Eilert Sundts arbeid bygget på en analytisk form for kartlegging av norske byggetradisjoner lenge etter at byggverkene var oppførte. De siste 20 årene som Staten har arbeidet med byggeskikk, har den vært en fortløpende drøfting av om fokus skal være på kvaliteten (som normativt begrep) i hverdagsarkitekturen, særlig knyttet til boligbygging, eller om vi snakker om kvaliteten på all omgivelsesproduksjon, for eksempel gater, plasser, bussholdeplasser, skoler eller tettstedsbebyggelse. Som hovedregel mente de tidligere byggeskikksutvalgene, som ble oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet, at arbeidet med å bedre den norske byggeskikken/-praksisen må ha hele stedsutviklingen som fokus. Dette er ikke minst viktig i en tid da fornyelse og omforming går hånd i hånd med sambruk og flerfunksjonalitet. Det er også viktig i en tid da kompetanse- og metodeutvikling nødvendiggjør bredt samarbeid mellom både private og offentlige aktører. Dette forutsetter både kreativitet og ren formingsfaglig kompetanse, ikke bare blant medarbeidere, men ikke minst i lederskapet i den virksomheten som skal arbeide med byggeskikk på statlig nivå.
Bente Florelius, nåværende juryleder Statens Byggeskikkspris (2005-2009), sivilarkitekt MNAL
Turid Haaland, tidligere juryleder Statens Byggeskikkpris (2001-2004), sivilarkitekt MNAL
Ellen S. de Vibe, tidligere medlem/leder Statens Byggeskikkutvalg, sivilarkitekt MNAL
Ulike statlige aktører har gjennom historien hatt tilsvarende roller. NSB ved jernbaneutbygging for ca 100 år siden og i nyere tid ved bygging av nye stasjoner, Statsbygg gjennom sin satsing på arkitektonisk kvalitet i egen byggevirksomhet, Husbanken ved sin bevisste satsing på utvikling av nye hustyper etter krigen og gjennom sine byggeskikkutvalg og sine årlige byggeskikkpremieringer. Men hvor går Husbanken nå?
Samme dag som Eides artikkel stod i Dagbladet utlyste Husbanken stilling som fagleder for stedsutvikling og byggeskikk. Sammen med universell utforming og bærekraft utgjør disse to temaene Husbankens faglige hovedinnsatsområder fremover. Den store annonsen, som viser at det skal benyttes ekstern bistand for å rekruttere den riktige personen, har mange gode formuleringer om hvilke arbeidsoppgaver stillingen skal inneha. Gjennomgangen av kvalifikasjonskrav er imidlertid besynderlig; samfunnsfaglig kompetanse fremheves særskilt, og av de fem profesjonene som angis er fire mer eller mindre samfunnsfaglige. Landskapsarkitektur nevnes naturlig nok - men ikke arkitektkompetanse.
Annonseteksten er sikkert formulert med omhu, noe vi antar betyr at Husbanken har foretatt et bevisst valg om at arkitektkompetanse ikke ønskes i denne stillingen. Dette er både oppsiktsvekkende og bekymringsfylt. Det er ofte hensiktsmessig å åpne for flere profesjonsgrupper for denne type stillinger. Men, selv om Husbanken har en del andre arkitektstillinger (færre etter hvert som årene har gått, så vidt vi forstår), vil vi spørre om det er visjonært å utelate den profesjonen som gjennom historien kanskje har bidratt mest til utviklingen av byggeskikken i Norge? Eller er det slik at Husbankens ambisjoner om å sikre høy arkitektonisk kvalitet gjennom sin satsing på stedsutvikling og byggeskikk nå vris mot en form for "social engineering" eller ren samfunnsfaglig kartlegging og analyser av den foregående fysiske omgivelsesproduksjonen?
Begrepet byggeskikk har lenge vært definert på ulike måter. Eilert Sundts arbeid bygget på en analytisk form for kartlegging av norske byggetradisjoner lenge etter at byggverkene var oppførte. De siste 20 årene som Staten har arbeidet med byggeskikk, har den vært en fortløpende drøfting av om fokus skal være på kvaliteten (som normativt begrep) i hverdagsarkitekturen, særlig knyttet til boligbygging, eller om vi snakker om kvaliteten på all omgivelsesproduksjon, for eksempel gater, plasser, bussholdeplasser, skoler eller tettstedsbebyggelse. Som hovedregel mente de tidligere byggeskikksutvalgene, som ble oppnevnt av Kommunal- og regionaldepartementet, at arbeidet med å bedre den norske byggeskikken/-praksisen må ha hele stedsutviklingen som fokus. Dette er ikke minst viktig i en tid da fornyelse og omforming går hånd i hånd med sambruk og flerfunksjonalitet. Det er også viktig i en tid da kompetanse- og metodeutvikling nødvendiggjør bredt samarbeid mellom både private og offentlige aktører. Dette forutsetter både kreativitet og ren formingsfaglig kompetanse, ikke bare blant medarbeidere, men ikke minst i lederskapet i den virksomheten som skal arbeide med byggeskikk på statlig nivå.
Bente Florelius, nåværende juryleder Statens Byggeskikkspris (2005-2009), sivilarkitekt MNAL
Turid Haaland, tidligere juryleder Statens Byggeskikkpris (2001-2004), sivilarkitekt MNAL
Ellen S. de Vibe, tidligere medlem/leder Statens Byggeskikkutvalg, sivilarkitekt MNAL