Arkitektnytt

OBOS er ikke på villspor, fastslår boligbyggelagets direktør Kjørberg Siraj i årets første OBOS-blad – med henvisning til kritikken av det nye prosjektet Middelthunet på Majorstua, hvor toppleiligheten koster 95 millioner. 

I motsetning til mange andre lag i landet, er OBOS en pengemaskin, og så lenge en oppfører seg som en vanlig utbygger, er det vanskelig å kritisere at de tar det en kan få i markedet. Denne utbyggeren – som verken er privat forretning eller aksjeselskap – blir imidlertid kritisert i bransjen, fordi overskuddet ikke går til pengesultne eiere, og dermed får et konkurransefortrinn. Nå pløyes det tilbake til virksomheten, og noe går til markedsføring, med synlig logo på alt fra Operaen til fotballag, pluss at en oppfører seg som en gammeldags filantrop, med utdeling til mer og mindre verdig trengende. 

I en bransje hvor det svinger fort, er det dessuten utvilsomt fornuftig å ha midler i bakhanda, noe krisa i 80-åra klart viste. Da fikk mange lag vansker med å handtere gjeld fra tomtekjøp, prosjektutlegg og usolgte leiligheter. Noen gikk da også teknisk sett konkurs, men ble reddet av Staten.

Sosial boligbygging er historie, og vi har fått en markedsstyrt sektor uten særlig politisk innblanding. Men den er under økende kritikk for det økende sprik mellom bokostnader og lønnsnivå, og mellom boligpriser og byggekostnader. Noen savner det de kaller en «tredje sektor», og etterlyser alternative finansierings- og organisasjonsformer og mer framtidsretta og miljøvennlig utforming. 

Nye løsninger kan ikke bare komme fra politisk hold, eller utredes foran forskerskjermer, men må også utprøves i praksis. Her kunne boligsamvirket – med OBOS i spissen – med betydelig kompetanse fra drift og forvaltning, opplagt spilt en mye større rolle enn det en gjør nå. 

OBOS-direktøren påstår at en tenker byutvikling i lange linjer. Hvor systematisk og uegennyttig tenkingen er, kan opplagt diskuteres. På Majorstuaprosjektet, med det litt pussige navnet Middelthunet, virker det ikke som om en har lært mye av denne utviklingsinnsatsen. Det er en temmelig ordinær utbygging, en slags karré med meget høy utnyttelse og byggehøyder opp til 14 etasjer, og det bryter med første bud for god byutforming: Nye prosjekter må gi noe tilbake til omgivelsene. Her stjeler en bare. 

Dessuten er det en dårlig idé å blande karrébebyggelse og høyhus – selv om det nå ser ut til å bli mer og mer populært blant arkitekter og utbyggere.

I reklamen legges det stor vekt på naboskapets aktiviteter og attraksjoner. Prosjektets fortrinn er ikke selve utformingen, men i det som ligger «like rundt hjørnet». Det som framheves er Vigelandsparken med svømmebasseng, skøyte- og tennisbaner, Majorstua som trafikk-knutepunkt, handelsstrøket Bogstadveien og så videre. Moteriktig står det om en både bærekraftig, robust og varig utbygging, og litt mer utydelig at uterommet skal tilrettelegges for alt, både aktiviteter, ro og trygghet. 

Vi vet fra andre områder – som Solsiden i Trondheim – at det kan bli problemer med en befolkning som blir urbane litt for raskt. Her protesterte de som flyttet inn fra byens åssider, kraftig mot bråk på kveldstid – fra studenter på uteserveringer, motorbåter på elva og måker i luftige svev.

Med de prisene en opererer med, det segmentet som trolig vil flytte inn, lokaliseringen og den valgte utformingen, er det fare for at Middelthunet om ikke så lenge kan bli et av byens større avstengte og overvåkede områder – altså et «gated community».

Det ville i så fall bli et villspor – både for byen, Majorstua og OBOS.