Fremtidens arkitektur er grøn
Louisiana Museum of Modern Arts arkitekturutstilling i sommer introduserer scenarier hvor vi som arkitekter kan søke svalende og eksotisk tilflukt i Masdar City, Foster + Partners byutviklingsprosjekt for bærekraftig forskerby i Abu Dhabi. Vi kan også supplere og garnere vår hjemlige høyhusdebatt med hengende hager, vertikale drivhus og tårnbyggs parkdrag. Det er fornemme ambisjoner, visjoner og muligheter i grenseland til vår hverdagslige virkelighet. Vi kan erkjenne arkitektfagets mange fasetter og komplekse relasjoner – og bli øyeblikkelig entusiastisk inspirert, for i ettertid å sløves i pragmatikkens avmektighet.
Temaet er arkitektens forhold til ansvar og muligheter i klimaproblematikken. I forordet til utstillingsboken hentydes vekselvis til pessimismens apokalyptiske varsling om verdens snarlige undergang og vekselvis til optimismens ukuelige tro på det teknologiske fremskritt. Aktuell fokus på klimaproblematikk kan boken føre til ”defaitisme og politiske kortslutninger i demokratiske samfund” – ”tvunget av klimatruslens fait accompli” – til ”opretholdelse av forbrugsvanerne, nu blot i nye former” – med referanse til nye teknologiske landevinninger.
Vi befinner oss der nå. Sivilarkitekt Sven Erik Svendsen spør: ”Mot nye tider ?” – og viser til Naomi Kleins kronikk i Dagbladet og alternativbevegelsens fordring om redusert omfang av nye bygg. ”Vårt svar på klimakrisa er da også nye bygg – bare på en litt annen måte og med mindre energibruk og CO2-utslipp. Problemstillingen er selvsagt mer komplisert enn som så. Når hovedutfordringen er overforbruk i vår del av verden, skal det mer til for å redusere miljøbelastningene enn bare nymotens former og teknologi..”
Nye forskrifter og energisertifikat som (omsider) skal effektueres fra kommende årsskifte fremmer teknologiske løsninger, ytterlig komplekse prosjekterings-, bygge- og driftsprosesser, samt kompetanseheving via kurs, konferanser, dedikerte konkurranser og forbildeprosjekter. Godt – i og for seg.
Ikke godt nok i forhold til klimaet. Riktig nok vil aktuell lav-/passiv-/0-/nøytralenergiarkitektur forbruke vesentlig mindre energi i driftsfasen – hvor energibruk er målbar i kWh og strømregninger. Energibruk i prosjekterings- og produksjonsfase synliggjøres derimot ikke eksplisitt og er dermed vanskelig etterrettelig, men den kan estimeres. Disse fasene synes undervurdert og ofte neglisjert – og øker til fordel for reduksjon i driftsfase.
Siste fase – avhendingsfasen – er også undervurdert og neglisjert i forhold til energibruk. Det meste av samtidsarkitektur vil etter bruk og eventuelt ombruk måtte rives ved maskinell knusing – ”kildesortering” er vårt klimaalibi. Kildesortering gjenvinner råvarer som deretter må prosesses for nytt bruk. Akkumulert energi tapes ved knusing. Gjenvinningsprosessen krever ny energi. Alle tre faser inngår i arkitekturens livssyklus – vinning går dels opp i spinning.
Svendsen oppfordrer til kampanje for reduksjon av nyproduksjon – subsidiært kan arkitektene øve seg i svar og rettferdiggjørelse overfor alternativbevegelsen og etter hvert resten av verden. Det er lett å sympatisere med Svendsens ideelle fordring til redusert overforbruk. Likevel – først og fremst: arkitekter må naturligvis øve i nye og gode svar i form av arkitektur som er genuint miljøvennlig.
Louisiana-utstillingens mindre spektakulære tema het ”Cradle to Cradle” – altså arkitekturs livssyklus fra vugge til vugge – ikke vugge til grav. Et kapittel her omtaler ”Bygningens levetid – huse, der kan skilles ad” – altså demonteres. Fremtidens bygninger setter ”nye rammer for materialers beskaffenhed, deres levetid og genanvendelse. En dag kan huse også skilles ad, så de langsomt kan transformeres i takt med kommende generationers behov. Vugge til vugge-huse er under utvikling, så fremtidens bygninger kan genbruges fuldstendigt.”
fiunis prosjekt ”Nye stev om stav og laft” ble innkjøpt i Treforsk-konkurransen om ”Kostnads- og miljøeffektive boliger i tre”. Siden ble prosjektet presentert i Arkitektur N 06/07 under Oslo Triennale 2007 ”The Culture of Risk” i spesialutgaven ”B-sides – ideene som gikk tapt” og ble her omtalt: ”… har som mål å videreutvikle den skandinaviske treindustriens potensial, rasjonalitet og miljøeffektivitet. Prosjektet skaper forventninger som arkitektonisk og produksjonsmessig peker langt ut over dagens bruk av prefabrikerte elementer. En ny vinkling mot miljø- og kostnadseffektive boliger.”
Prosjektet karakteriseres blant annet ved en byggemetode som gir effektiv og presis montering via selvlåsende konstruksjon uten bolter, spiker og beslag. Prosjektet har en lesbar arkitektur. Det er lett å demontere og remontere, altså tilnærmet 100 prosent gjenbruk – vugge til vugge. Prosjektet er i videreutvikling som FoU-prosjekt.
Vugge til vugge-arkitektur skiller seg prinsipielt fra øvrig samtidsarkitektur ved at det totale energiregnskapet fører prosjekterings- og produksjonsenergi som engangsinvestering, hvor gjenbruk får overført akkumulert energi gratis. Dersom den samme vugge til vugge-arkitektur er designet som nullenergi- eller helst plussenergibygg, der egenprodusert energi er lik eller større enn brukt energi, vil den kunne kalles energinøytral og være genuint miljøvennlig.
”På mange måter står vi midt i et tidsskille: før var det et viktig premiss at bygningsutforming skulle bidra til å beskytte menneskene fra omgivelsene, mens nå representerer nye bygninger en direkte trussel mot miljøet. Det byr på radikale utfordringer for både holdninger og kompetanse”, skriver Svendsen.
Olje- og energiministeren vil halvere byggeriets energibruk innen 20 år – fra 40 prosent til 20 prosent av samfunnets totale forbruk. Det er et gledelig perspektiv, og til og med et mulig perspektiv, forutsatt at arkitekters perspektiv må skue vesentlig lengre – fra vugge til vugge – hvor primært det store gross av bolig- og næringsbygg kan og må prosjekteres og bygges i vugge til vugge-perspektiv. Den radikale utfordringen er å mobilisere latent kompetanse til ny orientering basert på informasjon, analyser og forståelse av energikomplekset, samt bevege og motivere en konservativ byggebransje og potensielle oppdragsgivere ved hjelp av gode prosjekt.
Fra myndighetenes side kan den gode hensikt forseres via forskrifter og fortrinnsvis forlokkende insitament. Det kan utarbeides et opplegg for panteordning av byggkomponenter som eventuelt kombinert med reduksjon i avgifter. Energisertifisering bør vekte energieffektivitet i prosjekterings-, produksjonsfase og avhendingsfase vesentlig høyere. Byggeforskrifter ville kunne kreve dokumentasjon av komplett livssyklusprosess, inkludert stipulert komplett energiregnskap, før godkjenning av nye tiltak.
Moderne byggeri synes (unødvendig) komplisert, og impliserer stadig flere fag og spesialiteter, nye materialer og substitutt i uprøvde kombinasjoner, og entrepriseformer som begrenser innflytelse og diffuserer ansvar. Arkitekten er flyttet til rådgiverposisjon. Ingeniørene og teknologibransjen tar ifølge TU mål av seg til å ”redde miljøet”.
Den arkitekturrelaterte sfære er økonomisk og prestisjemessig interessant for stadig flere aktører. Arkitekturpolitikk er begrepet som aksentuerer nye, uforutsigbare faglige og etiske føringer. Arkitektfaglig kompetanse er dermed satt i et spill hvor relasjoner, målbare størrelser og utseende er blant kriteriene som evalueres av byråkrater og politikere som beslutningstakere.
Disse vil oppdage at vugge til vugge-arkitektur vil bli erkjent som klimanødvendig. Strategier for vugge til vugge-arkitektur forutsetter arkitektprofesjonens helhetsforståelse, og kan åpne for å gjenvinne ledende overordnet arkitektrolle til forenkling og forbedring av prosjekterings- og byggeprosess. Arkitekter kan bli blant de største og viktigste energileverandører – kanskje også leverandører av en klarere og bedre lesbar arkitektur?