Arkitektnytt

Det viktigste først. Oslo Arkitektforening (OAF) ønsker ikke å selge Arkitektenes hus. Vi ønsker å forvalte og videreutvikle eiendommen for å skape et fremtidens Arkitekturens hus i Josefinesgate.

OAF er sammen med Norske arkitekters landsforbund (NAL) hovedaksjonær i eiendommen som 7. juni 1956 ble kjøpt på initiativ fra en gruppe OAF-medlemmer. Per i dag har eiendommen rehabiliteringsbehov, men representerer like fullt store verdier for begge eierne. Både økonomisk og historisk, som faginstitusjon, bygningsmiljø og møteplass for arkitektstanden, og det har den gjort gjennom generasjoner. Disse verdiene mener OAF det ligger stort potensiale i å bygge videre på, for å skape en interessant arkitekturarena for Oslos arkitekter og befolkningen for øvrig, også i framtiden. Dette er en posisjon OAF har hatt over tid, men det kan se ut til presidenten overser dette i sitt innlegg «NAL er ikke et hus ... » i Arkitektnytt 2/2021.

Ti år gammelt vedtak

På organisasjonsnivå er det problematisk å henvise til et over ti år gammelt vedtak for å si at man i dag har mandat til en beslutning av så stor prinsipiell karakter. Med det tilsidesettes ulike diskusjoner og demokratiske beslutningsprosesser i forbundet gjennom et helt tiår. Å re-lokalisere, og selge eiendommen, er av OAF’s oppfatning ikke en beslutning landsstyret i NAL gyldig kan treffe uten å først behandle saken i NAL’s medlemsorgan, Representantskapet.

Presidenten unngår å skrive om konsekvensene av at OAF er medeier i Arkitektenes hus med samme eierandel og samme rettigheter som NAL, hvilket reguleres gjennom vedtekter og aksjonæravtale for AS Arkitektenes hus og datterselskapet Arkitektenes hus Eiendom AS. Hvordan eiendommen skal forvaltes videre, om den skal selges og hva pengene i så fall skal brukes til, kan NAL derfor ikke beslutte uavhengig av hverken OAF eller Representantskapet, og det må iverksettes gjennom vedtak i Arkitektenes hus AS.

Uavhengig av de juridiske og organisatoriske problemstillingene nevnt ovenfor, så ser også verden helt annerledes ut enn i 2009 – både i et byutviklings-, økonomisk, og klimaperspektiv. OAF forstår NALs behov for lokaler som er tilpasset både arbeidsoppgaver og driftsøkonomi, men konklusjonen om å flytte fordi bygningsmassen er «uhensiktsmessig», er for enkel og trekkes etter vår mening på en begrenset diskusjon og kunnskapsgrunnlag. Både NAL og OAF jobber hardt for stadig å bringe transformasjon, ombruk og sirkulære tankeganger høyt på agendaen i debatter om både by og arkitektur. I byutviklingsdiskusjoner i Oslo reagerer vi samlet når viktige historiske bygg og kulturinstitusjoner forlates og står tomme, uten plan for ny bruk, eller tanke for hva helheten de inngår i betyr for våre felles byrom og nabolag. Med et ønske om å selge det gamle og «uhensiktsmessige», uten å utrede mulighetene for å bevare og utvikle egen historie og verdier, føyer NALs forslag og tankegods seg inn i prosesser vi til stadighet kritiserer.

Historien som ressurs

Vi er ikke bare et hus, nei. Vi er både et hus og en lang og rik historie. Denne historien betyr noe for arkitektstandens identitet, og innsatsen til medlemmer har bidratt til å bygge betydelige verdier (også økonomiske) som det påligger oss et ansvar å forvalte til det beste for kommende generasjoner. Hvis vi skal snakke om hvordan arkitektstanden kan ta i bruk og transformere eldre bygningsmasse, må vi også selv ta ansvar og gå foran. OAF mener at å videreutvikle eiendommen i Josefinesgate er en reell mulighet til å gå foran med et forbildeprosjekt innenfor gjenbruk. Til å bruke historien og den særegne og varierte bygningsmassen i Homansbyen som ressurs og gjenbrukspilot for å skape og bygge det stedet vi ønsker oss.

De siste ti årene har eiendommen også hatt en betydelig verdiøkning. Ingen kan spå fremtiden, men historien er som regel en god indikator. Det er derfor rimelig å hevde at det å være eiendomsbesitter i et bysentrum som stadig fortettes også vil lønne seg i årene som kommer. Likviditeten i Arkitektenes hus AS er lav, men det er også gjeldsgraden, og med en betydelig verdiøkning på eiendommen gir det muligheter for framtidig utvikling. Å selge for å leie vil etter OAFs vurdering derfor være er en kortsiktig strategi som over tid vil forringe verdiene som fagfellene våre gjennom dugnad og egeninnsats har bygget opp. Vi stiller oss skeptiske til effekten av hva et salg kan bety for opprettelsen av et fond, som presidenten viser til i sitt innlegg. Eksemplene på legater og fond som var ment å skulle ha evigheten som perspektiv, men som endte opp med å tære på grunnkapitalen over tid, for så å avvikles, er mange.

Mulighetsstudie

I så store prinsipielle diskusjoner som presidenten legger opp til, mener vi at vi må ha et solid kunnskapsgrunnlag og en inkluderende prosess. For selv med en lang historie og store verdier er det ingen quick fix for hvordan vi kan forvalte egen eiendom på en mer bærekraftig måte. Vi må gjøre endringer både i måten eiendommen driftes, vedlikeholdes og brukes på.

OAFs styre har derfor, sammen med et tverrfaglig team, jobbet med å undersøke mulighetene vi som eiendomsbesitter har, innenfor gjeldende reguleringer, til å skape et fremtidsrettet, åpent hus med publikumsaktiviteter, faglige og sosiale møteplasser, gode arbeidsplasser samt en miljømessig og økonomisk bærekraftig forvaltning som svarer til eiernes behov og målsetninger.

Arbeidet med å analysere byggets muligheter, de fantastiske historiene det er en del av og alle diskusjonene dette har avfødt, har gitt en forsterket tro på at eiendommen har de kvalitetene som skal til for å skape det stedet vi drømmer om, utover å være en god arbeidsplass: Et sosialt og faglig møtested for arkitektur, et sted å møtes for å jobbe, lære, debattere, feste, skape og stille ut. En felles, pulserende arena hvor bredden, dybden og høyden i faget vårt er representert. En møteplass for hele bredden av arkitekturfaget, for et bredt publikum av bransje, fagfolk og generelt interesserte.

Mulighetsstudien løfter frem en rekke slike muligheter som vi kan realisere innenfor egen eiendom, og som gir plass til både nye og gamle samarbeidspartnere. Felles er at de alle eksemplifiserer både realistiske og visjonære modeller for bevaring og utvikling innenfor en bærekraftig økonomisk ramme. Studien gir innblikk i mulige scenarioer hvor vi ikke flytter fra historien, men hvor vi selv, kollektivt som fagstand, beholder både eierskapet og handlingsrommet.

Over ser dere en av illustrasjonene til arbeidet, som ikke viser én løsning, men en rekke muligheter vi nå ønsker å utforske videre med medlemmene våre - gjennom felles diskusjon.

Vi ser fram til diskusjonene!

På vegne av Styret i Oslo Arkitektforening: Tone Selmer-Olsen, (styreleder) Erlend Strønstad, (nestleder) Siri Jæger Brudvik, (nestleder) Per Olaf Fjeld, Minna Riska, Mads Øiern, Paul Koefoed, Rakel Paulsen, Paula Simone.