Arkitektnytt

Sykdomsbeskrivelse: Sykdommen er utviklet i moderne tid med opprinnelse i en idealisert forhåpning om individets ubegrensede frihet, modifisert ved likhet og brorskap. Tekniske nyvinninger skulle gi grunn for troen på at dette kunne realiseres ved industrialisering, masseproduksjon, den hurtige fremstillingen av gjentatte likheter: fort, mye. Disse forestillinger ble utviklet sammen med et økonomisk system basert på idealet om at mest er best. Dette ideal fremtvinger nødvendigheten av stadig mer, stadig fortere, uansett hva, uansett følger. Fordelingen av goder skal naturlig skje etter konkurranse, der delingen er mest til de beste og minst til de fleste.

Byenes vekst i befolkningsmengde ut over en balansert tilgang til naturlige ressurser, innleder sykdomsutbruddet. En egenart ved sykdommen er at en slik vekst tiltrekker seg oppmerksomhet og anses ifølge idealet som positiv. Flere mennesker strømmer til og forsterker forløpet. Det fordres stadig større områder av utenforliggende, fjerntliggende distrikter til byenes disposisjon. Byene infiserer etter hvert enorme områder med sitt kolossale behov for energi, forsyninger og avfallsplasser. Internt oppdeles byene i separate deler, til spesielle formål og for å markere sosiale skiller. Dette leder til sterke økonomiske og kulturelle interessemotsetninger. En slik vekst nødvendiggjør kontinuerlige forflytninger av mennesker, næring og materiell innenfor, til og mellom byene.  Byenes vekst forutsetter en konstant vekst i produksjon, omsetning og forbruk av varer og tjenester.  Systemet er for sitt bestående avhengig av sin egen vekst og utvikles etter hvert til en gigantomani av global målestokk.

Behandling: Sykdommens fremskredne stadium og pasientens uvilje mot innsikt i sykdommen, vanskeliggjør en effektiv behandling. Et visst alvorspreg i situasjonsbeskrivelsen den senere tid, har ført til en kosmetisk behandling av symptomer. Men ikke engang stagnasjon i forløpet kan forventes i en fortsatt forhåpning om redning ved enda flere og nyere tekniske genistreker, finansielle fantasier eller de mest oppsiktsvekkende bygningsformer. Tvert imot kan slike tiltak komme til å virke sykdomsfremmende. Det kreves en grunnleggende ny ideologi basert på et totalt endret livssyn. For byene ligger det bare en tenkepause i inntak av den beskeste medisin: full byggestopp i eksisterende byer. Deling til mindre enheter ved sanering i gjennomgående striper som opparbeides til bruk for nærliggende selvforsyning. Ny bebyggelse forbeholdes desentraliserte, mindre tettsteder.

Det er vanskelig å forestille seg annet enn en fatal utgang på byenes vekstsyke. Implikasjoner ved byers fortsatte vekst er oppsvulming av bydeler inntil abnormiteter, deskalering av andre deler, tilstopping og lammelser i vitale forsyningsårer, opphoping av avfallsstoffer, virkninger som sammen med andre komplikasjoner kan føre til storbyorganismenes fullstendige kollaps. Sammenbruddets faktum kan fremskyndes ved attentater og terrorhandlinger eller ganske enkelt frykt. Uten radikale inngrep kan fremtiden komme til å presentere virkeliggjørelsen av nåtidens skyldbetyngede horrorfictions. ?