Fra Laila-soverom til kompaktboliger
Historieskriving er som regel en subjektiv handling. Det viser også Johan-Ditlef Martens sitt innlegg i Arkitektnytt 7/2017. Akkurat som Laila Rolfsjords arbeide i Husbanken knyttes til et presset kompromissforslag av en boligplanløsning, blir Martens sin historieskriving om PBE og min sin rolle i utviklingen av Oslos leilighetsnorm villedende.
For en del år siden (år 2000-2005) ble det bygget mange «living in a box»-boliger, noen helt ned til 15-20 m2 BRA. Disse ble særlig bygget i sentrumsområdene. PBE tok da initiativ til å utarbeide en balansert leilighetsnorm for fem sentrumsbydeler for å unngå at alle nye boliger ble substandard. Ut fra forskning både i Sverige og Norge tilrådde etaten at ordinære boliger burde være større enn 40 m2 med mindre det dreide seg om omsorgs- eller studentboliger med arealer for fellesfunksjoner. 50% av alle boligene burde være over 80m2 og Maks 20% under 50m2 for å sikre at barnefamilier kan bli boende i sentrum. En slik norm ble vedtatt av bystyret.
I løpet av årene som fulgte ble normen satt under betydelig press fra eiendomsutviklerne, som mente at så store leiligheter gjorde boligene så dyre at vanlige lønnsmottagere ikke hadde råd til å kjøpe dem. Dette gjaldt særlig barnefamiliene, ble det hevdet. På bakgrunn av politisk bestilling ved vedtaket av normen, gjennomførte etaten i 2013 en foreløpig evaluering og anbefalte en revidert norm hvor særlig to ting inngikk. Minstestørrelsen på ordinære boliger ble foreslått opprettholdt på 40m2, blant annet på grunn av møblerbarhet, men andelen små leiligheter ble foreslått økt til maks 30%. Andelen mellomstore leiligheter ble foreslått redusert fra min 30% til min 20%, da antagelsen var at disse ble bygd på bekostning av store leiligheter. Ved den politiske behandlingen av forslaget ble andelen store leiligheter redusert til 40%, og etatens forslag om at 20% av de største boligene kunne være utleiedel tilknyttet den enkelte bolig ble også vedtatt. Hensikten var å gi familier i etableringsfasen anledning til å leie ut en mindre andel av boligen i noen år fram til de selv trengte større plass. Bystyret vedtok i tillegg følgende endringer: Kategori 1 ble satt til maks 35 % i spennet fra 35-50 m2 BRA. Ved maksimal utbygging av små leiligheter blir det altså 25% igjen til mellomstore leiligheter mellom 50-80 m2 BRA. Denne normen gjelder fortsatt.
PBE gjennomførte i 2016 en ny evaluering av bruken av leilighetsnormen og fant at den hadde fungert fordi vi hadde oppnådd en økt gjennomsnittsstørrelse på boligene i indre by. En større andel leiligheter er dermed egnet for barnefamilier. Også i ytre by var flere større boliger bygget enn tidligere, men i mindre grad enn i de fem norm-bydelene. I ytre by burde det egentlig vært bygget flere små boliger, fordi ytre by har om lag samme andel små husholdninger som indre by. Boligvekstutvalget opprettet av byrådet var delt i sin holdning til leilighetsnormen. Et normforslag på maks 50% leiligheter mellom 35-50 m2 BRA og min 40% over 75 % fikk flertall med 6 stemmer. Mindretallet, inkludert undertegnede, ønsket å beholde gjeldende norm.
Samtidig med denne utviklingen hadde både Studentsamskipnaden og PBE fokus på produksjonen av studentboliger. PBE ønsker for eksempel fortsatt flere studentboliger med fellesarealer, mens SiO mener dette er uegnet å drifte. For å få en arkitekturfaglig drøfting med SiO inviterte jeg dem sammen med Aspelin Ramm v/Infill til et samarbeid, «Kompaktboligprosjektet», for å se hvordan mindre leiligheter kunne sikres god boligstandard. Vi gjennomgikk mye av TEK10 og byråd Bård Folke Fredriksen foreslo i etterkant av prosjektet overfor boligstatsråd Sanner ulike forenklingstiltak som samtidig sikret boligkvalitet. Disse forslagene ble ikke fulgt opp i TEK17.
I drøftingen av de små boligene ble også den såkalte Laila-løsningen drøftet. I planløsninger under cirka 42m2 blir det prinsipielle valget om man ønsker et større oppholdsrom som gir plass til spisesplass og sittegruppe, eller om man ønsker et soverom hvor du kan gå forbi sengen på tre kanter. Ved et slikt dilemma mener jeg spiseplass og mulighet for flere aktiviteter i et oppholdsrom er viktigst. Da blir Laila-løsningen en foretrukken, om enn ikke ideell løsning.
Arbeidet med Kompaktboligprosjektet førte ellers til at SiO utviklet en egen prototype for en studentbolig basert på de prinsippene som ble utviklet i prosjektet (for eksempel høyere etasjeantall, større vindusflater, lagringsplass i hele veggens høyde etc. Se også www.oslo.kommune.no/plan-bygg-... for rapport fra prosjektet (Mars 2015: Kompaktboliger. Policy for kvalitet i små boliger.) SiO baserer nå alle sine nye studentboliger på denne prototypen, noe PBE ser som en klar fordel.
Jeg mener fortsatt det er viktig at nye boligprosjekter har en variasjon i boligtyper og -størrelser. Ingen andre nordiske hovedsteder har en slik leilighetsnorm som Oslo har. Jeg er stolt over at både vi i fagetaten, våre politiske oppdragsgivere og utbyggerne ser at en norm er nødvendig.
Ellen de Vibe