Fra brutalisme til femi formspråk
Man kan ikke unngå å legge merke til det: Kvinner gjør seg sterkt gjeldende i norsk arkitektur, 40 år etter 1968. Arkitektur har igjen blitt populært.
"Har det å være arkitekt nå blitt et kvinneyrke?"
Arkitektforeningen har nå en kvinnelig president og en kvinnelig direktør. Den første arkitekt til å stille ut i arkitekturmuseet (etter nestoren som tegnet det) er kvinne. Dermed ble også den første boken i den nye serien til Pax-forlag om Norske arkitekter, om en kvinne. Redaktøren for Arkitektur N er kvinne. Den nye redaktøren for Arkitektnytt er kvinne, som den forrige. Det nye Arkitektnytt vil sette større fokus på arkitekten som fagperson og starter denne spalten med et intervju av noe så sjeldent som et kontor bestående av en kvartett av bare kvinnelige partnere. En håndfull av de mest fremtredende norske arkitektkontorer drives av kvinner, med kulturell norsk forankring og med utenlandske partnere. Den nye direktøren i Norsk Form er også kvinne. De fleste stipendiatene i arkitektur er langt på vei kvinner. Ved NTH var det bare kjemistudiet, ved siden av arkitektur, som hadde overvekt av kvinnelige studenter. Enn så lenge er det flest mannlige professorer i arkitektur.
Kanskje har ikke arkitektur vært så populært i Norge siden 1960-tallet, siden rett før brutalismen kollapset til fordel for fotformsko, skjegg og brukermedvirkning. Folket – eller noen i det – må ha trodd på arkitektene den gang da drabantbyene ble bygget, da Hydrobygget, Indeksbygget, Rikstrygdeverket og Regjeringsbygget med Y-blokka ble reist.
Har det å være arkitekt nå blitt et kvinneyrke? Hva betyr i så fall dette, hvorfor har det skjedd og hvilke konsekvenser vil det få?
