Arkitektnytt

Og spørsmålet var …

Intensjonen med fjorårets nordiske bidrag til Venezia-biennalen var å formidle den tidligere ufortalte historien om nordiske arkitekters bidrag i Afrika som del av nordisk utviklingshjelp på 1960- og 1970-tallet. At biennaledirektør Rem Koolhaas oppfordret de nasjonale paviljongene til å studere sin egen 100-årige modernitetshistorie, understøttet valget om å forlate tradisjonen med å presentere det beste av egen samtidsarkitektur, forbildeprosjektene, og heller lete etter de uoffisielle nasjonale arkitekturhistoriene. Vi stilte oss tre konkrete spørsmål, hvorav to sto nesten helt ubesvart da vi startet arbeidet:

1) Hva tegnet og bygget nordiske arkitekter i de nylig frigjorte statene Kenya, Tanzania og Zambia på 1960- og 1970-tallet?

2) Hva er status for denne modernistiske arkitekturarven i dag – hvordan er prosjektene blitt mottatt, absorbert, tilpasset, avvist og transformert? Det tredje spørsmålet henger sammen med noe som allerede var dokumentert, men ikke tidligere koplet opp mot de to første:

3) Hvorfor og hvordan ble de politiske båndene mellom Norden og akkurat disse landene så sterke i denne perioden?   
 

Spørsmål 2 – om dagens bruk – har opplagt med tidsdimensjonen å gjøre, som Skotte savner i rekken av ubrukte muligheter til å «se inn mot fagets kjerne». Utstillingens hovedgrep forsøker nettopp å synliggjøre kontinuiteter og brudd mellom fortid og nåtid, mellom idealer og bygget virkelighet: Bokveggene, som presenterer historisk arkivmateriale, formidler tegninger, dias, planer, ideer og prosjekter som med framtidstro og optimisme skulle bidra til å bygge opp de nye uavhengige nasjonene.  Nye fotografier tatt på oppdrag av Nasjonalmuseet av Iwan Baan og Mette Tronvoll, avdekker hvordan deler av de arkitektoniske resultatene er absorbert, brukt og transformert i den afrikanske kontemporære virkeligheten. Denne virkeligheten har mange fortolkninger, avhengig av øynene som ser.

 

Kildekritikk

Systemskolene i Zambia, som Mette Tronvoll fotograferte i april 2014, er Skottes viktigste ankepunkt. Skotte viser til en uttalelse om manglende lokalt vedlikehold og et skolesystem som var i ferd med å gå fra hverandre «fra en av de som hadde fulgt prosjektet». Med debattmøtet «Not good at all?» som vi arrangerte i mars i år, hevder Skotte at museet «erkjenner problemene». Ja, møtet var en fordypning, men i utstillingen har vi heller aldri lagt skjul på at prosjektet fikk kritikk. Det ble klart for oss allerede da vi studerte evalueringsrapporten som zambiske utdanningsmyndigheter gjennomførte i samarbeid med Norad i 1977 – før skolene var ferdig utbygget – at det var forskningsmessig på sin plass å gå den til dels utskjelte arkitekturen nærmere etter i sømmene. Derfor besøkte vi skolene og opplevde elevenes og lærernes daglige bruk. Vi snakket også med arkitektene, ingeniørene, representantene i utdanningsdepartementet, en av dem som evaluerte prosjektet og ikke minst statsoverhodet fra perioden, Kenneth Kaunda, som satte utdanning som sitt viktigste strategiske mål for den nye nasjonen. Det undrer meg at professor emeritus Skotte synes å mene at disse skolene en gang for alle har fått sin arkitekturhistoriske status slått fast, trolig basert på en forelesning av Michael Lloyd på et tidlig Rørosseminar. 

 

Utstillingen synliggjør skolene og de øvrige prosjektenes problematiske sider (som Karl Henrik Nøstviks fiskefryseanlegg i Turkana) – i en ærlig framstilling som internasjonale anmeldere trakk fram som utstillingens styrke. Vår intensjon var å formidle en mangesidig historie; vise ukjente skatter og dokumentere prosjekter som tidligere er underkommunisert. Trolig undervurderer Skotte både betydningen av den nordiske teknologi- og arkitektureksporten til disse landene rett etter frigjøringen og kanskje også effekten.  Arkitekturen bidrar til å fylle ut bildet av den nordiske og afrikanske etterkrigsmodernismen og dreier seg om langt mer enn «former i jungelen».

  

Utstillingskritikk

Hans Skotte ser seg selv som en «old Africa hand» med mye kunnskap om kontinentets arkitektur og byutvikling.  

 

Han har rett i at utstillingen er en del av en stor internasjonal interesse for å avdekke den rike afrikanske modernistiske arkitekturarven (blant annet med utstillinger som han heller ikke har mye til overs for). Vår nylig avholdte to dagers konferanse dokumenterer et voksende forskningsfelt blant afrikanske og vestlige akademikere og kuratorer. Og jeg tror Skotte ville likt konferansens innlegg.  Kanskje anmelderens misnøye i bunn og grunn dreier seg om at vi har ulike preferanser for hva en god arkitekturutstilling er? Selv får jeg kløe bare av å tenke på utstillinger som skal fortelle meg hva arkitekturens vesen er. Mine favoritter fra biennalen omfatter heller ikke den danske, som Skotte trekker fram, men den chilenske og den koreanske som viste at arkitekturutstillinger kan formidle arkitekturhistorier om hva som har vært, er, og skulle ha blitt, helt uten å presentere modeller for framtidens byggeri. Begge utstillinger ga meg overraskende og ny kunnskap. «A lot to see, a lot to learn» er da også et av sitatene jeg velger å ta med meg videre fra den internasjonale mottakelsen av den nordiske utstillingen. 

 

«Forms of Freedom» er nå inne i sin siste uke i Oslo. Se den før den reiser til sitt neste og trolig siste stopp, Nairobi.

 

Nina Berre, kurator