Debatt
For og imot sivilarkitekt Sandmæl
Harald N. Røstvik sivilarkitekt
23. august 2006
Mediedebatten i etterkant av sivilarkitekt Finn Sandmæls uttalelser om den norske «stankelbein»-arkitekturen, er pussig. Det som slår meg, er at tre av de kanskje mest åpenbare poeng overhodet ikke er fremme i debatten.
POENG ETT: ARKITEKTER ER FAKTISK AKADEMIKERE
Akademikere skal ha lært litt om å tenke høyt og om kommunikasjon av tanker. De skal kunne resonnere i linjer og sprang og være tolerante overfor annerledes tenkende.
I offentlig debatt påligger det derfor oss alle å opptre saklig og korrekt, bidra til en god debatt med fakta og meninger. Det er selvfølgelig både tillatt, og kanskje tilrådelig, å spiss-formulere seg iblant, for å få frem visse poeng.
Men arkitekter som yrkesgruppe, representert ved blant annet tidligere presidenter og andre tillitsmenn, sier mye om seg selv når de ikke er i stand til å føre en debatt med Sandmæl i media uten å fullstendig latterliggjøre ham. Det overrasker meg at man til de grader har bestemt seg for at det Sandmæl driver med, er mindreverdig sammenlignet med den energislukende, klimaødeleggende senfunksjonalistiske glassarkitekturen som nå preger faget vårt. At noen i NAL mener å ha monopol på løsninger og meninger, og derved stigmatiserer og nedverdiger arkitekter som tenker annerledes, tyder på et overmot som ikke har ett fnugg av akademisk tenkning i seg. Det er bøllete opptreden som historisk vil dømme bøllene og deres arkitektur som ikke-bærekraftig.
POENG TO: OPPDRAGSGIVERE OG ETIKK
At Sandmæl også mobbes for sine rike byggherrer, er latterlig når man ser hvor mobbingen kommer fra. De fleste store arkitektfirma i Norge i dag har som kunder verdens største krigsprofitører, norske oljeselskaper og norske våpen- og ammunisjonsprodusenter, den norske oljestat og en enorm underskog av underleverandører. Krig er bra for disse firmaene. Da stiger oljeprisen, og overskuddene i Norge fører til mer byggeri. Arkitekter flest står parat og blir delaktige i å dele krigsprofitten. De bør kanskje følgelig ikke snakke så høyt om Sandmæls oppdragsgivere, som neppe er verre enn mobbernes oppdragsgivere.
POENG TRE: ARKITEKTER I GLASSHUS
Modige er de, og i glasshus sitter de, stankelbenarkitektene også. Ulovlig bygger de kanskje også, målt med vår nære fremtids målestokk. Det undrer meg at det ikke har slått noen av Sandmæl-kritikerne at de krav til energifornuftige bygg som nå innføres i Norge via EU-systemet (EØS-avtalen), faktisk vil kreve noe av arkitektene. Det er ikke bare ord. Det vil kreve at vi demper vår hensynsløse bruk av glass fordi det ganske enkelt ikke blir mulig å lage bygg med de nye krav til energieffektivitet med en så uvettig glassbruk som nå vises.
Her er Sandmæl kanskje inne på en helt annen linje og langt mer fornuftig. Mange av hans bygg har et relativt sett bedre forhold mellom isolerte vegger og glassflater, han bruker masse som torvtak, hvilket også utbalanserer store temperatursvingninger. Prinsippene hans er fornuftige selv om han bygger svære ressurskrevende boliger, men det er han jo ikke alene om i Norge? Norge er faktisk ganske kvalmt «oppblåst» i øyeblikket, men det er vel ikke Sandmæls skyld? Dersom han også kunne redusere antall karnapp, eller være ekstremt påpasselig for å unngå luftlekkasjer i de vanskelige overgangene der, så vil hans bygg faktisk tilfredstille fremtidige forskrifter, hvilket glasspalassene neppe vil.
Det undrer meg altså at noen i arkitektstanden opptrer så kjepphøyt. De må jo etter hvert ha registrert at der er noen energikrav på vei, etter å ha arrangert seminar på seminar, krav som man ikke bare kan blåse av. Dette betyr ikke at jeg går god for alt Sandmæl gjør. Jeg kjenner ikke nok til hans produksjon, men sett fra litt avstand så tror jeg faktisk at Sandmæl blir den som ler sist og best etter hvert som oljeprisene kryper mot to hundre dollar per fat, og naturgass- og vannkraftprisene følger etter. Forbanna byggherrer vil da rette blikket mot arkitekten «sin».
At mange arkitekter ikke ser dette poenget, men fremdeles sitter fast i en energisløsende glasstradisjon, er urovekkende. Jeg istemmer derfor med sivilarkitekt Finn Sandmæl: Stakkars byggherrer. Men jeg legger til: Når driftsutgiftene blir synlige.
Akademikere skal ha lært litt om å tenke høyt og om kommunikasjon av tanker. De skal kunne resonnere i linjer og sprang og være tolerante overfor annerledes tenkende.
I offentlig debatt påligger det derfor oss alle å opptre saklig og korrekt, bidra til en god debatt med fakta og meninger. Det er selvfølgelig både tillatt, og kanskje tilrådelig, å spiss-formulere seg iblant, for å få frem visse poeng.
Men arkitekter som yrkesgruppe, representert ved blant annet tidligere presidenter og andre tillitsmenn, sier mye om seg selv når de ikke er i stand til å føre en debatt med Sandmæl i media uten å fullstendig latterliggjøre ham. Det overrasker meg at man til de grader har bestemt seg for at det Sandmæl driver med, er mindreverdig sammenlignet med den energislukende, klimaødeleggende senfunksjonalistiske glassarkitekturen som nå preger faget vårt. At noen i NAL mener å ha monopol på løsninger og meninger, og derved stigmatiserer og nedverdiger arkitekter som tenker annerledes, tyder på et overmot som ikke har ett fnugg av akademisk tenkning i seg. Det er bøllete opptreden som historisk vil dømme bøllene og deres arkitektur som ikke-bærekraftig.
POENG TO: OPPDRAGSGIVERE OG ETIKK
At Sandmæl også mobbes for sine rike byggherrer, er latterlig når man ser hvor mobbingen kommer fra. De fleste store arkitektfirma i Norge i dag har som kunder verdens største krigsprofitører, norske oljeselskaper og norske våpen- og ammunisjonsprodusenter, den norske oljestat og en enorm underskog av underleverandører. Krig er bra for disse firmaene. Da stiger oljeprisen, og overskuddene i Norge fører til mer byggeri. Arkitekter flest står parat og blir delaktige i å dele krigsprofitten. De bør kanskje følgelig ikke snakke så høyt om Sandmæls oppdragsgivere, som neppe er verre enn mobbernes oppdragsgivere.
POENG TRE: ARKITEKTER I GLASSHUS
Modige er de, og i glasshus sitter de, stankelbenarkitektene også. Ulovlig bygger de kanskje også, målt med vår nære fremtids målestokk. Det undrer meg at det ikke har slått noen av Sandmæl-kritikerne at de krav til energifornuftige bygg som nå innføres i Norge via EU-systemet (EØS-avtalen), faktisk vil kreve noe av arkitektene. Det er ikke bare ord. Det vil kreve at vi demper vår hensynsløse bruk av glass fordi det ganske enkelt ikke blir mulig å lage bygg med de nye krav til energieffektivitet med en så uvettig glassbruk som nå vises.
Her er Sandmæl kanskje inne på en helt annen linje og langt mer fornuftig. Mange av hans bygg har et relativt sett bedre forhold mellom isolerte vegger og glassflater, han bruker masse som torvtak, hvilket også utbalanserer store temperatursvingninger. Prinsippene hans er fornuftige selv om han bygger svære ressurskrevende boliger, men det er han jo ikke alene om i Norge? Norge er faktisk ganske kvalmt «oppblåst» i øyeblikket, men det er vel ikke Sandmæls skyld? Dersom han også kunne redusere antall karnapp, eller være ekstremt påpasselig for å unngå luftlekkasjer i de vanskelige overgangene der, så vil hans bygg faktisk tilfredstille fremtidige forskrifter, hvilket glasspalassene neppe vil.
Det undrer meg altså at noen i arkitektstanden opptrer så kjepphøyt. De må jo etter hvert ha registrert at der er noen energikrav på vei, etter å ha arrangert seminar på seminar, krav som man ikke bare kan blåse av. Dette betyr ikke at jeg går god for alt Sandmæl gjør. Jeg kjenner ikke nok til hans produksjon, men sett fra litt avstand så tror jeg faktisk at Sandmæl blir den som ler sist og best etter hvert som oljeprisene kryper mot to hundre dollar per fat, og naturgass- og vannkraftprisene følger etter. Forbanna byggherrer vil da rette blikket mot arkitekten «sin».
At mange arkitekter ikke ser dette poenget, men fremdeles sitter fast i en energisløsende glasstradisjon, er urovekkende. Jeg istemmer derfor med sivilarkitekt Finn Sandmæl: Stakkars byggherrer. Men jeg legger til: Når driftsutgiftene blir synlige.