Arkitektnytt

”Det er storbyene, og dermed ’slummen’, som byr på mulighetene og framtida for folk flest i min del av verden. Derfor skulle vi omfavne den. Å bli på landsbygda eller i landsbyene, hvor det hverken finnes mat eller arbeid, har ingenting for seg.”

Jeg ser heller ingen grunn for at folk som lider ondt på landsbygda, ikke bør flytte til byen. Situasjonen på indisk landsbygd er ikke bare ille, den er direkte uhyggelig. Dessverre er gjelder dette heller ikke bare India, men i varierende grad hele verden.

Men, løsningen på problemet er mye mer komplisert enn det Sheela antyder. ”Selvsagt er det viktig å bidra til bevaring av historiske monumenter, men like viktig er det å oppgradere byens struktur, støtte utviklingen av ulike mindre bedrifter samt bygge systemer for styring og administrasjon.” Samt, tør jeg føye til for egen regning, å utvikle et konsept for ”urban agriculture”. Det mest grunnleggende arbeid på denne fronten finner vi trolig i Sør-Afrika. Jfr. undertegnedes artikkel i Plan nr. 4/95.

Det aller viktigste i den situasjonen vi har i verden i dag, er behovet for samvirke mellom by og land. Det blir bare viktigere og viktigere jo færre mennesker det blir igjen på bygda. For det første er der maten produseres, med et beskjedent tilskudd fra havet. For det andre er det ”på bygda” vi finner verdens viktigste naturressurs, vann. Vi skal heller ikke glemme at verken kull, olje eller elektrisitet sånn uten videre er urbane næringer.

La oss holde oss til maten: Det forgår en stille, men intens kamp om makt over matproduksjonen. I India, for å holde oss til Sheelas eget land, er den en direkte årsak til mye av elendigheten ute i landsbyene – og til de mange selvmord blant bøndene. Men den er også merkbar selv her hjemme. Det foregår blant annet en intens kamp for å knekke bondesamvirket. I de landene bøndene står svakt, ser man klarere enn her hjemme at de tjener mindre og mindre, mens transport- og omsetningskjedene blir rikere og rikere. Dette fordi grossistene i kraft av sin makt, kan øke prisene til konsumentene – som fortsatt lar seg innbille at prisøkningen skyldes bøndene... Resultatet er at bøndene gir opp og flytter til byen. (Obs: i de fleste kulturer i verden omfatter begrepet ”bonde” ikke jordeierne.)

Dette er for eksempel bakgrunnen for bondeopprøret i Frankrike i sommer – som faktisk fikk de politiske motpolene, presidentene Sarkozy og Lula da Silva til å samarbeide om kontroll av den internasjonale kapitalismen, som styrer denne utviklingen. Jeg tror dessverre ikke de vil lykkes, for det store flertallet av oss er overbevist om at løsningen ligger i å flytte til byen...

Problemet er selvsagt ikke flyttingen i seg selv, men at man rømmer fra problemet, i stedet for å løse det. Dermed opplever vi at matproduksjonen i verden ikke lenger holder tritt med folkeøkningen. Vi har allerede over én milliard konstant sultne mennesker på kloden. Dette betyr at de som i dag arbeider intenst for å sikre seg makt over verdens matproduksjon, på ikke så veldig lang sikt også vil ha skaffet seg reell enevoldsmakt over verdens bybefolkninger. Det dreier seg om et titalls private firmaer som hver for seg har større budsjetter enn eksempelvis hele EU. De ønsker selvsagt ikke at noen kikker dem i kortene.

I samme utgave av Arkitektnytt (nr. 10/09), har Andreas Hølaas en betraktning ”Less was more – hva er mer nå?”. Her finner vi blant følgende utsagn:

”Samfunnet eksisterer ikke, sa Margareth Thatcher. I grunnen har hun rett, for en verden uten oversikt over hvor verdier skapes og hvor de forbrukes, er ikke noe samfunn. Solidariteten forsvinner.”

Solidaritet er noe langt mer enn et vakkert sosialdemokratisk slagord. Solidaritet er nødvendig for at vi skal ha levelige samfunn også i fremtiden. I vårt tilfelle, for at storbyslummen på sikt skal kunne utvikle seg til noe annet enn oppbevaringssteder utrangert menneskemateriell. Det er bare en måte å unngå en slik utvikling på, nemlig å se by og land som det de er – to sider av samme helhet.