Tabula rasa – en av modernismens doktrine symbolisert ved det tomme og hvite tegnebordet – ga bud om nye omgivelser fritt fra historiens tyngende arv og til dels lokale og bakstreverske forutsetninger.
En helt annen to-ords parole betegnende for modernismens mindre optimistiske side kan være overskriften, altså: Flytt bordet. Det var angivelig Frank Lloyd Wrigths beskjed til Edgard Kaufmann da han ba arkitekten om råd. Falling Waters eier hadde rigget til innvielsesfest, men det satte inn med regn og en taklekkasje førte til at mye vann rant rett ned på det festpyntete spisebordet. Dette rådet viser ikke bare en utrolige arrogansen – både i forhold til vær og vind, men også til brukerens behov, og er noe av det som kanskje også best karakteriserer skaperen av modernismens mest ikoniske bygninger. Som forbilde for flere arkitektgenerasjoner, er den selvsentrerte holdning, fraværet av innlevelse og hans åpenbare tvilsomme profesjonelle kompetanse konsekvent holdt utenfor faglitteraturen.
Seinere ville han helst slippe å høre noe om de mange skavankene bygningen hadde, og han satte relativt uerfarne assistenter og studenter til å utbedre skadene. Feriehuset i Pennsylvania har som museum tusenvis av besøkende hvert år, men har vært under kontinuerlig utbedring siden ferdigstillelsen på slutten av 30-tallet. I fjor ble den hittil siste av de mange omfattende og meget kostbare tekniske ombygningene avsluttet til en pris av rundt 15 millioner USD.
På NTNU har arkitekt Ævar Hardarson nylig forsvart en doktorgradsavhandling som tar for seg designforårsakete byggskader i det han kaller innovativ modernistisk arkitektur. Falling Water er med som ett av fire studieobjekter; ved siden at han inngående tar for seg tre andre – teknisk sett problematiske - nyere bygninger; alle resultat av konkurranser: universitetsområdet på Dragvoll (Henning Larsen), Moholt krematorium (Lusparken arkitekter) og et unversitetsbygg i Reykjavik (Batteriet arkitekter). Et til dels omfattende byggskadearkivet han også har fått organisert, viser at det ikke ville være vanskelig å finne andre studieobjekter.
Med over 400 sider blir avhandlingen omfattende, men meget lesbar og lesverdig, og den anbefales herved fordi den – direkte og indirekte – drøfter flere viktige arkitektfaglige og aktuelle utfordringer. Dessuten gir den arkitekturhistorien en ny og forfriskende vri.
Hovedinnholdet er knyttet til prosesser og løsninger hentet fra de fire eksemplene. Avhandlingen går grundig til verks, blant annet med detaljtegninger av problematiske punkter i materialoverganger og sammenføyninger. Forfatteren viser dessuten stor innsikt og forståelse for prosjekteringsprosessens premisser og krav.
Nesten alt nytt i bransjen må være både nyskapende og dristig, og må omtales som signalbygg for å få anerkjennelse i eget fagmiljø. Det er stort sett bare de konseptbaserte og spektakulære prosjekter som får plass på fagsamlinger, i de glansete tidsskriftene og – ikke minst – kan fange potensielle byggherrers oppmerksomhet. Formale og utseendemessige hensyn med vekt på det knappe, enkle og dristige uttrykket, gjør sammen med en strøm av nye og ukjente materialer dette til et ganske stort og økende problemområde.
Ønske om knapp detaljering – beslag er som kjent et fyord i modernismens vokabular, i kombinasjon med manglende grunnleggende kunnskaper i bygningsfysikk og ambisjoner om å oppnå noe av det viktigste i modernismen: utseendemessig klarhet i formspråket og konstruktiv ærlighet, har da også fått tekniske – og samfunnsmessige - konsekvenser.
Konklusjonene i avhandlingen er entydige: skader etter værpåkjenninger forårsaket av svakheter i klimaskjermen, ligger ikke først og fremst i faktorer som prosjektorganisering, kontraheringsformer, økonomi eller tidspress, men er et resultat av utforming og detaljering.
Det er ingen stor nyhet at verden fylles opp med bygninger hvor det er lite plass for kjente prinsipper for tilpasset utforming og detaljering. Økt internasjonalisering fører til at bygninger prosjekteres mer og mer uavhengig av stedlige forhold, og klimatiske endringer gjør at vi i vår del av verden vil få fuktigere og mer ustabile værforhold. Slike faktorer burde skjerpe beredskapen.
Hardarson viser at byggskader ikke er et nytt fenomen og han minner om at kanskje fadesen med Babels tårn ikke bare var knyttet til språkproblemer på byggeplassen (også velkjent i dag), men kanskje like mye manglende teknisk kompetanse. Arkitektenes grunnleggende pensum – Vitrivius’ ti bøker om arkitektur – understreker at en av byggekunstens viktigste egenskaper er at den må kunne motstå naturkreftene. I modernistisk ideologi og teori inngår bare i liten grad det å forhindre skader forårsaket av ytre påkjenninger.
Modernismen som var en protest mot det tradisjonelle og bestående, begynner nå på flere måter å bli problematisk som konvensjon og faglig tvangstrøye.
Forfatteren er praktiserende arkitekt, og det bærer avhandlingen befriende preg av – i temavalg, angrepsmåte, metode, framstilling og språkføring. Han setter fingeren på noen ømme punkter som burde bekymre både praksis og læresteder: arkitekters manglende profesjonelle evne – og kanskje vilje - til å handtere klimatiske påkjenninger og et påfallende fravær av systematisk kunnskapsinnhenting og overføring.
For noen år siden trodde en på mange arkitektskoler at en med det som går under navnet ”Research by Design” kunne minske presset fra høyere hold om mer forskning og flere doktorgrader. Håpet var at tilnærminger og metoder kjent fra arkitektfaget, kunne øke produksjonen – som blir stadig viktigere for mandarinene og tellekantregimene i det akademiske systemet, og ikke minst få arkitekturforskningen til å bli mer relevant. Foreløpig har det kommet lite ut av nyordningen – hjemme som ute.
Med utgangspunkt i Hardarsons avhandling er det nå kanskje på sin plass å foreslå ”Research by Designers” eller bedre ”Research by Practitioners” (det må jo være utenlandsk). Tilrettelegging for forskning av folk med solid faglig bakgrunn kan vise seg å bli et alternativt og mer effektivt tiltak, både for å framskaffe ny viten og få mer effektiv overføring av forskningsbasert kunnskap til undervisning og praksis.
Ævar Hardarson
DRISTIGE DETALJER
En studie av designforårsakete byggskader i innovativ modernistisk arkitektur
Institutt for byggekunst, prosjektering og forvaltning NTNU 2012