Arkitektnytt

 Overskriften utbasunerer at det «Handler ikke om mest grønnfarge». Nei, hvilken god plan gjør det?

 

Direktøren skriver videre at det viktigste er at allmenhetens interesser ivaretas. En rekke forhold har vært viktig, som antall kvadratmeter nybygg, andel boliger, størrelse på park og grøntområder, krav til sikkerhet og trafikkavvikling med mer. Men hvorfor begrense planutviklingen til slike opplagte og kvantifiserbare forhold?

 

Direktøren hevder at kommunens planer for Filipstad er basert på høye ambisjoner, men hvorfor er ikke ambisjonene reflektert i noen spennende visjoner? Hvorfor er planen kjemisk fri for spennende plankonsepter og en overbevisende bærende idé? Hvorfor plasserer etaten en stor parkfirkant ytterst på den forblåste tuppen av området som også er vanskelig å finne? Parken er stor nok, så det er heller ikke denne gang størrelsen det kommer an på. Det er derimot en tydelig mangel på programmering og en overbevisende og innbydende utforming av parken. Og, hvorfor gjøres ikke parken lettere tilgjengelig for den bakenforliggende bydelen Skillebekk, som nærmest skriker etter nærhet til park?

 

Filipstad er den siste og største del av Fjordbyen som skal realiseres. Områdeplanen som har vært under utvikling i etaten i en årrekke nærmer seg endelig politisk behandling, men hva er det politikerne nå får til behandling? Siste kjente utgave er tilnærmet kjemisk fri for attraksjoner, et ordinært område med kjedelig kvartalsstruktur.

 

Dette er den siste anledning til å åpne byen mot vannet, den siste anledning til å gjøre noe spennende og spektakulært, istedenfor det som fortoner seg som byplanlegging etter avkrysningsmetoden. Skal vi måtte slå oss til ro med at Filipstad blir en høyst ordinær bydel i Oslo, eller bør den bli en ekstraordinær bydel i verden?

 

Ole Wiig er faglig leder i arkitektfirmaet Narud-Stokke-Wiig.