Arkitektnytt

Fagspråket forvitrer, påstår Språkrådet i en nylig utgitt rapport (Språk i Norge – kultur og infrastruktur), hvor engelsk naturlig nok er utpekt som den store utfordringen. Det går utforbakke også med det daglige språket, men særlig står kampen – foruten i populærkulturen – i stor grad i akademia. 

Innen forskningen glir rapportene moteriktig bort fra norsk, begrunnet i oppdragsgiverkrav og internasjonalisering. Nesten alt som heter doktorgrader, og en stadig økende andel mastergrader, gjennomføres etter hvert på mer og mindre lesbart engelsk; innslaget er økende også i forelesnings- og seminarsammenheng. 

Slike endringer kan lett illustreres fra vår verden med et tenkt prosjekt fra en diplomutstilling: Samfunnshus i Nordoladalen med tilforlatelige planer, snitt og fasader, som får litt av komikkens skjær over seg, supplert med en hakkete og uprofesjonell skriftlig framstilling på engelsk.

Læreinstitusjonene – i vårt tilfelle arkitektskolene – må ta et hovedansvar for vedlikehold, og ikke minst utvikling og modernisering av profesjonsterminologien. Faglig språkrøkt, med andre ord. Dette burde det være unødvendig å minne om, fordi høgere læreinstitusjoner faktisk lenge har vært pålagt det av myndighetene. I hvilken grad det følges opp, er noe annet, og trolig går mange nå gjennom studiet på skolene helt upåvirket av dette pålegget.

Folk i praksis leser lite og skriver mindre. Der går det mest i skrytepermer og luftige hjemmesider, innholdsmagre rapporter og skjematiske prosjektbeskrivelser – ikke alltid like gunstig for språklig utviklingsarbeid. 

Arkitekturkommentatorer og kritikere – som ofte kommer fra samfunnsfag og kunsthistorie, skjønner seg ikke alltid på hva vi driver med i praksis. De egner seg derfor dårlig som forvaltere av et språk for arkitekters yrkeshverdag. 

Ifølge rapporten er våre engelskkunnskaper dessverre ikke så gode som vi tror – verken i fag eller akademia, og bærer begge steder preg av strev og språklig husflid. Særlig påfallende blir denne fattigdommen hos oss i prosjektpresentasjoner og muntlige gjennomgåelser. Her blir det lett – for å bruke et tidsriktig uttrykk – pedestrian, eller en heller uklar og slentrende meningsutveksling, basert på populær fagdialekt med mange (internasjonale) ord og utrykk med utydelig meningsinnhold. (Tenk bare på varianter av typology – som brukt av arkitekter kan bety nesten hva som helst.) Skriftlige arbeider går som oftest via oversettelsesprogram, og er tydelig plaget av det.

Internasjonalisering – samt en redsel for ikke å følge med tida - fører til at norsk holder på å forsvinne som akademisk bruksspråk. Samtidig viser rapporten at over 90 prosent av kandidatene med en mastergrad blir værende i landet, og at de aller fleste som reiser ut, etter hvert vender hjem. Ikke alle læreinstitusjoner er med i undersøkelsen, men dette er nok også stort sett gyldig for arkitekturdanninga – og yrket.

Rådet advarer i rapporten om at engelsk nå også begynner å ta over i vårt hjemlige yrkesliv. Riktignok får arkitektkontorer stadig vekk oppdrag ute i verden, og i markedsføringa framstår mange hjemmesider ofte i en salig språklig miks, med preg av nesten helt barnslig utferdstrang. Etter hvert virker det nesten litt bakstreversk ikke å kunne skryte av et prosjekt eller to i Langtbortistan.

I virkeligheten er neppe omfanget av prosjekter utenfor landet foreløpig så stort at det tilsier at engelsk i det daglige på noen som helst måte bør overta som norm for fagspråket.