Arkitektnytt

Interiørarkitekter selger kompetanse. Produktet vårt er helhetlige kvalitetsløsninger som dekker oppdragsgivers konkrete behov, samtidig som kravene til bærekraft innfris.

I dag registrerer vi at denne kompetansen undermineres – spesielt når det gjelder valg av møbler og inventar. Satt på spissen: Vi blir invitert til festligheter med champagne og prisutdelinger av de samme som neste dag går etter kundene våre.

Leverandørleddet har tradisjonelt vært samarbeidspartnere som vi har hatt gode relasjoner til. I mange tilfeller er det fortsatt slik, men stadig oftere opplever vi dessverre at enkeltleverandører går over stokk og stein for å selge produktet sitt direkte til vår kunde. Baksiden av medaljen er at interiørarkitektenes kompetansebaserte kvalitetssikring elimineres. Satt på spissen: Et bord er et bord, og prislappen tar avgjørelsen.

Problemets kjerne er at leverandører tilbyr samme tjeneste som oss, men gratis. Kunden vil da ikke bruke oss fordi en spesifikasjon med gjennomtenkte løsninger som innfrir kravene til funksjon, kvalitet, varighet og miljø koster penger. Vi verken kan eller vil stå inne for produkter som ikke er bærekraftige og som ikke er lønnsomme over tid for tid for kunden og for miljøet. Valget faller på billige produkter som ofte har en eventyrlig reiserute, som holder i tre år og som så blir byttet ut.

Møbelindustrien har i det siste fått offentlighetens søkelys rettet mot seg: I Europa og USA kastes det 20 millioner tonn møbler per år. I Norge kastes det hver uke anslagsvis 40 lastebil-lass med møbler fra offentlige kontorer, vist i blant annet NRK-serien Sløsesjokket. Dette har selvsagt flere årsaker, men en av de mest opplagte er bruk-og-kast-mentaliteten. Det er etterspørsel etter billige løsninger, og det finnes leverandører som pusher dårlige produkter uten tanke på konsekvensene. Spissformulert kan vi si at disse på en indirekte måte leverer søppel. Jeg skal vokte meg vel for å påstå at leverandørleddet mangler kompetanse, men vi kan trygt si at når den faglige bakgrunnen er høyst varierende, vil det også gjelde leveransene.

Den uheldige dynamikken i verdikjeden kan beskrives slik: Kravet om lav pris presser leverandørene til å bruke produsenter som leverer billigst mulig. Disse befinner seg ofte i land der kravene til miljøsertifisering og kvalitetskontroll er svake eller ikke-eksisterende. Store avstander utløser mye unødvendig transport, og materialene som brukes er ofte dårlige og har kort levetid. Dermed er vi raskt tilbake til utgangspunktet: Kunden ber om ny leveranse med krav om lavest mulig pris.

Lang varighet og lav pris går sjelden hånd i hånd. Sluttresultatet er derfor enorme søppelmengder og sløsing med ressurser. Dette er rett og slett kvalmende. (Nei, jeg synes ikke ordet er for sterkt). Med de klima- og miljøproblemene verden står overfor er vi ganske enkelt nødt til å endre oss. Men hva er neste skritt? Og hvem er den den store ulven? Er det kunden, leverandørene eller de av konkurrentene som pusher pris eller tar snarveier for så å spandere en helaften for at vi skal velge deres produkter? Eller er det interiørarkitektene som ikke tar rollen sin seriøst nok? Uansett hva årsaken er: Vi må alle bidra i dugnaden.

Leverandørene deler ansvaret med oss når det gjelder å sikre miljøhensyn og bærekraft. Hovedmålet for alle i verdikjeden er miljø, estetikk og funksjon. Vi må ha riktig kompetanse i alle ledd og høy bevissthet om verdikjedens felles problem. Veien videre er vi nødt til å finne sammen. Det må settes opp kriterier for hvordan samarbeidet skal organiseres. Ikke minst må det utvikles en kvalitetsstandard som leveransene kan måles opp mot.

Interiørarkitektens utgangspunkt er kundens behov. Disse behovene må konkretiseres, og løsningene må samsvare med kravspesifikasjonen. God holdbarhet er viktig: Det betyr at materialer må velges med hodet, ikke bare med hjertet. Bruksmåten avgjør: Materialer som tåler lite og der slitasjen blir synlig etter kort tid passer ikke når vi vet at møbler og inventar kommer til å bli utsatt for hard bruk.

Vi interiørarkitekter forventer at leverandørene gjør vår tenkemåte til sin og arbeider for å påvirke kundeleddet til å ta de riktige valgene. Vi er kunnskapskilden, og vi kan ta lagspillet til et nytt og høyere nivå der vi kun befatter oss med miljøriktige produkter og motarbeider talløvelsene som skaper søppel. Ønsker kundebedriften f.eks. billige møbler fordi den skal flytte om to-tre år og da vil fornye alt, har alle i verdikjeden et faglig ansvar for å komme med motargumenter. Anbefalingen bør være å investere i kvalitet og å flytte møblene med til ny adresse når den tid kommer. Å velge billigste løsning bidrar til at søppelberget vokser. Effekten kan se beskjeden ut i det enkelte tilfelle, men vurdert over år får alle aktører mye på samvittigheten.

Enkelte i leverandørkjeden hopper over den kontrollen som ligger i interiørarkitektens kompetanse. Andre ser med åpne øyne bort fra kvalitet og har salg og inntjening som eneste mål. Begge grupper undergraver verdikjedens seriøsitet og bidrar til en samfunnsutvikling motsatt av den vi ønsker. Dette må vi ta et oppgjør med.

Helt konkret mener jeg det må etableres en form for miljøklassifisering som gjør det enklere for verdikjeden å formidle informasjon om bærekraftige løsninger og lettere for kunden å foreta miljøriktige valg. Vi må rette oppmerksomheten mot formålet med faget vårt og tone ned det som i et langsiktig perspektiv er kostnadsdrivende og søppelproduserende talløvelser. Jeg ønsker at så mange fagfolk som mulig kommer på banen, argumenterer for faget vårt og bidrar til å presse frem en sårt tiltrengt miljøklassifisering.

Murad Khan
Interiørarkitekt MNIL, Monn Interior Architects