Arkitektnytt

Nordisk tradisjon i arkitektutdanning er kjennetegnet av god tilgang på ressurser (lærer/studentratio mellom 1: 8 og 1:12), av at utdanningen er relativ lang (på AHO tar masterutdanningen 5,5 år og gjennomsnittsalder ved opptak er 22 år) og av at arkitektfaget kan vise til god kontakt mellom utdanning, profesjon og praksis. Spenning mellom utdanning og praksis har alltid eksistert, men kanskje denne spenningen også er en nøkkel for å sikre utdanningskvalitet. Profesjonens arbeidsgivere ønsker selvfølgelig å redusere opplæringskostnadene de påfører seg  ved tilsetting av nyutdannete. Skolene forstår derimot at bare et fåtall av de arbeidsplassene som våre studenter skal gå inn i  eksisterer i dag. Vår oppfatning er at arkitektutdanning skal forberede studentene på framtidas arbeidsplasser. I en undersøkelse som ble gjort blant Europeiske arbeidsgivere av  EAAE (den Europeiske organisasjonen for arkitektutdanninger) for noen år siden var kreativitet og evne til å arbeide i team de egenskapene ved nyutdannete som ble prioritert høyest. Den siste arbeidsmarkedsundersøkelsen som AHO har gjennomført (2013) viser også generelt sett at kandidatene våre blir vurdert høyt av arbeidslivet. Noe kritisk er man til den tekniske kunnskapen de har med seg. Regler, organisasjon av plan- og byggeprosesser og prosedyrer kan derimot lettere erverves etter endt utdanning, dersom skolene har gitt en basis å bygge videre på.

 

I det etablerte systemet mellom utdanning og profesjon er det kun de godkjente utdanningsinstitusjonene som har anledning til å gi graden ”master i arkitektur”. Denne graden, tatt ved nordiske skoler, gir også automatisk adgang til profesjonsorganisasjonene i Danmark, Sverige og Norge. I Norge gir utdanningen samtidig adgang til å gjennomføre bygge- og anleggssaker i Tiltaksklasse 1.
 

Utdanningene blir akkreditert i samsvar med EUs profesjonsdirektiv. Studiekvalitetssystemer blir evaluert og godkjent av det norske organet for evaluering av utdanningskvalitet (NOKUT). Det er derimot ikke etablert gode ordninger for å evaluere faktisk utdanningskvalitet, og det har vært opp til enkeltinstitusjonene å gjennomføre fagevalueringer. Ved AHO foretar vi for eksempel i 2013 en internasjonal og uavhengig vurdering av kvaliteten på vårt masterprogram i arkitektur; lærerpersonale, studieplanen, undervisningskvalitet og resultatkvalitet blant annet målt gjennom kvaliteten på studentenes prosjekter.   

 

Utredningen om et systematisk etterutdanningsopplegg i regi av NAL og arkitektbedriftene skjer i samarbeid med Direktoratet for byggkvalitet  som har regien om tiltaksklasser og kompetansegodkjenninger i norsk byggenæring. Målet er, etter hva jeg forstår, å etablere et systematisk etterutdanningsopplegg som både er obligatorisk og kvalifiserende for å kunne gjennomføre bestemte byggeoppgaver. Man arbeider for å definere kompetanseprofiler ervervet etter ferdig universitetsutdanning og gjør godkjenning avhengig av denne ervervete kompetanseprofilen.

 

Sett fra NAL og Arkitektbedriftenes side kan dette sees som et columbi egg.

• Ordningen kan gi NALs etterutdanningsopplegg mål og mening og ikke minst gjøre Akademiet til en betydelig inntektskilde for organisasjonene ved å gjøre etterutdanningen mer eller mindre obligatorisk.
• Etterutdanningen og også organisasjonsmedlemskap kan knyttes nært opp til godkjenningssystemet. Dette kan gjelde både for kontorer (med andre ord Arkitektbedriftenes medlemsmasse) og for enkeltindivider (med andre ord NAL-medlemmer).
• Medlemskap i organisasjonene får da en helt annen mening enn i dag. Muligens vil medlemskap kunne bli en nødvendighet for å kunne praktisere.

 

Ambisjonene om etterutdanning som NAL og Arkitektbedriftene målbærer synes altså både å være svært ambisiøse og ikke minst suboptimaliserende på organisasjonenes vegne.

 

Tankene er verken nye eller overraskende. Den ”bukken og havresekken” rollen som RIBA gjennom RIBA-godkjenningssystemet tidligere hadde, har fungert som en våt drøm for de fleste Europeiske laugsorganisasjoner innen faget. Slike ordninger forvalter enkelt sagt penger og makt. I mange Europeiske land ser vi nå også et sterkt press på universitetene. Staten vil ha mer ut av mindre budsjetter og skyver kostnader over på den enkelte studenten. Stikk i strid med Bolognaerklæringer om høyere utdanning kan en arkitekttittel etter vedtak i EU i sommer nå gis etter bare 4 år. Kostnader til kvalifisering ut over dette minimumet kan overføres til den enkelte studenten som må gjennomføre betalte etterutdanningsopplegg. I land som USA er kostnadene ved kvalifisering til bransjen etter gjennomført mastergrad en svært vanskelig barriere for god rekruttering til praksis.

 

Jeg vet ikke i hvilken grad NAL og Arkitektbedriftene har tenkt gjennom de mulige konsekvensene av planene de arbeider med, eller om de kun er beruset av de posisjoner og egne økonomiske fordelene som ordningen kan gi. De antatte konsekvensene jeg ser er:

• Forbindelsen mellom praksis og utdanningsinstitusjonene svekkes og brytes ned.
• De byråkratiske systemene for godkjenninger og kvalitetssikring som innhyller og tåkelegger yrkesutøvelse blir ytterligere styrket.
• Utdanningskvaliteten svekkes ved at nye, parallelle, privatfinansierte og pliktige systemer bygges opp for å gjennomføre utdanning som universitetene i dag er utmerket rustet til å gi.

 

For meg er det vanskelig å forstå at et obligatorisk etterutdanningssystem som forutsetning for å praktisere faget overhode er nødvendig. Derimot er det riktig at man nasjonalt bør utvikle bedre systemer for livslang læring. Det er også riktig at utdanningsstedene bør videreutvikle profesjonaliseringsaspektet innenfor sine masterprogrammer. Ved AHO har dette vært en viktig dimensjon ved endring av utdanningen de siste 10 årene. Profesjonskunnskap er etablert som et eget undervisningsfelt og ”bachelorundervisningen” er gitt et mer profesjonaliserende fokus.

 

Prinsipielt og reelt sett er utdanningsstedene faglig sett bedre rustet til å gjennomføre etterutdanning enn et både faglig og pedagogisk sett nærmest ubemannet NAL Akademi. Universitetene er bygget opp for utdanning og for å overføre forskning til utdanningene. Å gjennomføre prosesser for livslang læring er en av våre oppgaver. Vi forvalter også systemer for studiepoengproduksjon, har rett til å bygge studieprogrammer og forvalter eksamensrett som kan brukes også i etter- og videreutdanning.

 

Det er de siste årene tatt mange initiativer for å utvikle etter- og videreutdanning innen arkitektfaget som en nasjonalt prosjekt. Sist ble prosjektet drevet så langt at det forelå konkrete planer om å opprette et aksjeselskap der både utdanningsinstitusjonene, profesjons- og bedriftsorganisasjonene var inne. Disse planene ble i sin tid torpedert av NAL, og det er lett å tro at nettopp NALs interesse for å bruke etterutdanningen for å bygge egen organisasjon var utslagsgivende for bruddet.

Min oppfatning er:

• Et etterutdanningsprogram for arkitektur bør etableres  som et nasjonalt fellesprosjekt der tilbud fra de ulike aktørene koordineres.
• Utdanningsstedene bør ha en helt sentral rolle i dette prosjektet.
•  Alle parter må arbeide for å forhindre at vegen inn i arkitektfaget ikke gjøres vanskeligere og dyrere for unge arkitekter.
•  NAL og Arkitektbedriftene må arbeide for å gjøre kvalifikasjonssystemene enkle, transparente og uavhengig av formalisert etterutdanning.

 

Karl Otto Ellefsen

Rektor ved AHO

President i EAAE