Arkitektnytt

Prosessen, og de aktiviteter som fant sted forut for valget, frister til noen refleksjoner. NALs lover beskriver fremgangsmåten for valget. I korthet går den ut på at Representantskapet skal utpeke en egen valgkomite som skal utarbeide forslag og at Representantskapet deretter skal foreta det endelig valg ”etter innstillingen fra valgkomite”. Hensikten med en slik bestemmelse er å sikre en betryggende fremgangsmåte, slik at valget ikke blir overlatt til tilfeldighetene. Det er en misforståelse å tro at denne prosedyren ikke ”tillater” at det fremmes motkandidater. Det vil stå ethvert medlem, enhver lokalforening eller gruppe av medlemmer fritt til å lansere kandidater, og propagandere for disse på de måter som initiativtakerne måtte finne mest hensiktsmessig. Men slik valgprosedyrene er, må den formelle lansering av forslag (ene) måtte skje ved at et medlem av Representantskapet legger dette frem når Representantskapet skal behandle valget. (Det kan selvfølgelig på forhånd meldes inn at dette vil bli gjort)

Valgprosedyren vil nok også rent faktisk oppfattes som en prosess som ikke på noen måte inspirerer til eller inviterer til motforslag, og slik sett kan den nok oppfattes som lite demokratisk.

Men når det ved dette valget først ble lansert et motforslag, burde dette ha vært ønsket velkommen, i foreningsdemokratiets navn, og ikke som man får inntrykk av ved å lese de ulike kommentarer, bli oppfattet med mistenksomhet og som et forsøk på å sirkulere presidentvervet blant et utvalg Oslo-arkitekter, noen det sterkt feilaktig ble hevet, sammen med til dels utenomsaklige karakteristikker av den alternative presidentkandidat..

Motforslaget hadde utvilsomt svakheter. For det første ble det kun lansert en alternativ presidentkandidat, og ikke et komplett alternativt styre. Dette kan naturligvis tolkes som at
forslagsstillerne ønsket de øvrige foreslått med ”på laget”, men jeg tviler på om disse var forespurt om dette. Derved fikk forslaget for mye personfokus . For det andre ble det antagelig lagt for stor vekt på den alternative presidentkandidats bosted. Dette utløste en sentrum-distrikts-diskusjon som den som har levd et langt liv i NAL kjenner så vel. I stedet for en saklig diskusjon av kandidatenes egnethet og kvalifiasjoner kom mye til å dreie seg om dette.

Den av Representantskapet oppnevnte valgkomite inviterte før sommeren til innsendelse av forslag på styrekandidater. Et positivt trekk som signaliserte at komiteen ønsket et bredt kandidattilfang. Når så komiteen hadde kommet frem til sitt forslag, er det bare naturlig at den vil argumentere for dette. Men når komiteen i utgangspunktet inviterte til en bred valginteresse, burde den også, når dens forslag var klart, snarest mulig ha kunngjort dette. Som jeg har forstått det, ventet komiteen med offentliggjøring til opp mot den frist som NALs lover setter for utsendelse av saksdokumenter til Representantskapets møte (3 uker). Dette er å forstå som en minimumsfrist, og er ikke til hinder for at saker presenteres tidligere. Hvis komiteen hadde ”mistanke” om at det kunne bli lansert andre kandidater, burde den gått ut med sitt fors slag på et tidligst mulig tidspunkt.

Hva kan man lære av dette?
Som jeg antydet ovenfor, stimulerer ikke den gjeldende valgprosedyre til fremleggelse av motforslag. Den fremstår utvilsomt de-facto som en lukket prosess, selv om dette ikke har vært meningen. Alternative kandidater – også om det er snakk om et komplett styre – vil bli betraktet som kommende ”inn fra sidelinjen”. Man skal heller ikke se bort fra at Representantskapet under valget vil kunne være tilbøyelig til å føle en viss lojalitet til ”sin” komites forslag.

Den nåværende valgprosedyre ble innført på begynnelsen av 1990-tallet. Tidligere hadde NAL hatt ulike ordninger. F. Eks gjennomførte man tidligere særskilt valg av president gjennom såkalt uravstemming (”folkeavstemming” blant NALs medlemmer). Deretter valgte Representantskapet de øvrige styremedlemmer. Forslag ble da fremmet av det sittende landsstyrte og i nært samarbeid med den president som allerede var valgt.

Noe senere gikk man over til en ordning der det ble utarbeidet et forslag til komplett styre. Dette ble så kunngjort, med muligheter – etter de bestemmelser som NALs lover fastsatte – til å fremme motforslag. Disse måtte bestå av komplette styrer, selv om det naturligvis ikke var noe i veien for at en eller flere kandidater gikk igjen i flere forslag. Sist denne modellen var virksom, var i 1989 da det til sammen forelå 3 alternative styreforslag. Disse ble så satt under votering gjennom uravstemming. Det styret som ble valgt, hadde Ole Wiig som president.

For NALs virksomhet bør intet være mer gledelig enn om interessen for å bekle forbundets fremste tillitsverv viser seg å være økende, slik at man i fremtiden kan håpe på flere kandidater til disse. Ja, kanskje er det sogar på tide at NALs valgordning igjen stimulerer til dette ! I så fall bør NAL sterkt overveie å etablere en ny valgordning – gjerne ala den foregående – der man igangsetter valgprosessen i god tid, der en valgkomite har i oppgave å fremme et forslag som så kunngjøres med en passende frist for å fremme motforslag, etter bestemte regler, og hvis slikt forslag innkommer, avgjøres valget ved uravstemming blant medlemmene. Da kan det bli mer demokrati og mer engasjement. En trygghet for det valgte styre vil dessuten være at det virkelig er valgt av ”folket”.

Hans-H. Halvorsen
Tidligere direktør i NAL

 

.