Arkitektnytt

Forbundets medlemmer er forpliktet til alltid å opptre kollegialt, men regelverket for hvorledes det skal etterleves blir stadig utvannet. Fortsatt gjelder imidlertid at ”arkitekter som får spørsmål eller tilbud om å avløse eller etterfølge en kollega, eller fullføre eller bearbeide en kollegas verk, straks skal varsle dette skriftlig.” Men selv dette overholdes ikke lenger som det skal.

Det burde vel være en selvfølge at byggverk av en viss betydning og kvalitet blir ivaretatt og videreført av den opprinnelige arkitekt dersom denne fortsatt er aktiv. For å fravike det må det kreves tungtveiende og faglig godt begrunnede argumenter.

At byggherrer ikke alltid forstår dette, er én ting, men at arkitekter går i gang med å endre kollegers byggverk uten engang å varsle. er utilgivelig. Kollegial opptreden burde i stedet være å fremlegge faglige og etiske argumenter overfor oppdragsgiveren for å få denne til fortsatt å benytte byggverkets arkitekt.

Andreas Hølaas har i et innlegg i Arkitektnytt 06/09 tatt dette spørsmål opp i forbindelse med pågående arbeider ved Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy. Dette framragende byggverk som i sin tid ble tildelt Houens fonds diplom for god arkitektur, var også medvirkende til at arkitektene ble utnevnt til riddere av St. Olav. Men det betyr visst ikke lenger så mye.

Dette er bare ett av utallige eksempler fra de senere tiår. Forholdet forverres ved at EØS-reglene krever priskonkurranse for offentlige oppdrag over en viss størrelse. Dette etterleves her i landet mer nidkjært av Statsbygg enn det gjøres i noen andre land. Selv for viktige offentlige bygg blir opphavsrett og kjennskap til den arkitektoniske, funksjonelle og tekniske oppbygging tilsidesatt. At dette kan svekke eller ødelegge byggverkets arkitektoniske og kulturelle verdi burde være fullgod grunn til å fravike reglene.

Ofte synes det viktigere å oppnå en lav pris enn å ivareta et byggverks kvaliteter. Men arkitektenes tjenester er ikke kvantifiserbare som svisker og bananer. Innsatsen kan tilpasses det honorar som det er mulig å oppnå, og å gi pris er derfor som å selge strikk i metervis. Det krever som kjent høy etikk og moral.

Priskonkurranser er derfor ”gefundenes fressen” for de som er villige til å gå på akkord med faglige krav. I et stramt marked kan det være fristende å gi tilbud som er langt under det som er forsvarlig. Men da stiller man seg i en lavere kvalitetsklasse, og det svekker arkitektenes omdømme hvis vi er med på hva som helst i kampen om oppdrag. Det er ikke uten grunn at NALs etiske regler presiserer at ”arkitekter skal beregne seg et honorar som dekker en fullt ut profesjonell gjennomføring av oppgaven.”

Arkitekter som går på akkord med faglige krav eller viser manglende respekt for kollegers arbeider undergraver så vel faget som standen. Og det er samfunnet som er taperen hvis ansvarsfulle og dyktige arkitekter tvinges til å gi opp fordi de ikke vil fire på de ideelle krav i sitt arbeid.

Dette er så alvorlig at NAL for lengst burde ha grepet inn. Det er ikke nødvendig alltid å danse etter markedskreftenes pipe, det går an å sette foten ned. Særlig når det gjelder å forsvare arkitektenes faglige integritet, når viktige prinsipper blir overkjørt eller når kulturelle og arkitektoniske verdier går tapt.

Riksantikvar Jørn Holme har varslet økt innsats for å bevare vår bygningskultur. Den består imidlertid ikke bare av byggverk fra ”forna dar”, den omfatter også bevaringsverdige byggverk som er oppført helt fram til vår tid. De faller imidlertid stort sett utenfor antikvarenes ansvar og myndighetsområde og har derfor i dag ikke noen form for vern. I dagens virkelighet er det ofte katastrofalt og Norske arkitekters landsforbund må her vise at de tar sitt samfunnsmessige ansvar alvorlig.

Det kan være nødvendig å opprette et faglig tungt organ med underutvalg i samtlige lokalforeninger. Forslag til byggverk som fortjener vern må innsamles og evalueres, og det må gis regler som medlemmer av NAL må forholde seg til. Overtredelser må føre til konsekvenser. For at vernet skal få tilstrekkelig tyngde bør Kulturdepartementet utfordres til å gi dette sin velsignelse.