Arkitektnytt

Det er faktisk ikke sånn at alle innbyggerne i Oslo fritt kan besøke områder i sentrum, reise til øyene eller besøke venner:

– Rusavhengige jages fra nedre del av Karl Johansgate, Jernbanetorget og Plata. Og de ilegges bøter om de overtrer forbudet om ikke å oppsøke stedene. Konsekvensen er at de trekker mot boområder i Gamle Oslo og Grünerløkka

– Vektere jager fattigfolk og badende fra det private Tjuvholmen, på tross av at reguleringen pålegger at området skal være tilgjengelig for allmennheten

– Vi får såkalt fiendtlig arkitektur, så som benker man ikke kan legge seg ned på, eller sitteanordninger på trikke- og buss-stoppesteder det er ubehagelig å sitte på for lenge

– Er du svak til bens eller har hjerte- eller lungelidelser kan nedleggelse av holdeplasser gjøre at man må holde seg inne.

– Og vi må erkjenne at det foregår etnisk siling i utestedskøer i denne byen

 

Kommersialisering av offentlige møteplasser

De offentlige, ikke-kommersielle, møteplasser forsvinner og kommersialiseres.

I «gamle dager» hadde vi torg og åpne byrom som sentrale møteplasser. Her kunne alle aktører møtes, både i formelle og uformelle rammer. Her kunne organisasjonsliv og kulturliv møte innbyggerne. Her kunne politiske partier møte innbyggerne.

 

Torgene er erstattet av de store kjøpesentrene. Det er der lokalsamfunnets folk treffes, og i denne kommersielle ramme må politiske partier og organisasjonsliv pent spørre kjøpesenter-eierne om å få være tilstede. Ofte sier de nei, fordi det forstyrrer handlendes kjøpsfokus, sier de.

 

Også Staten, som eier av Oslo S, ønsker å redusere muligheten til at stasjonsområdet benyttes til et treff- og oppholdsrom. Og det gjøres ved å skyve ut de fattigste: flere av sitteplassene skal overtas av serveringsstedene. Den som har behov for å sette seg ned litt skal måtte betale for seg.

 

Også ungdom som ønsker å sparke fotball på løkka har nå små muligheter, for de grønne løkker er det mindre av. Uorganisert idrett har små muligheter. Det kreves at du går inn i den organiserte idretten.

 

Ikke helt A4

Når det spørres om «Oslo er en inkluderende by», så vil jeg legge vekt på hvordan vi møter annerledeshet og avvik, og hvordan vi inkluderer og aksepterer dem som ikke er helt A4.

 

– Det kan dreie seg om sub- eller motkulturer av mange slag. Lokaler og bygg hvor ikke-kommersielle alternative, kreative, miljøer kan drive på egne premisser

– Folk som vil bo annerledes, enklere og mer eksperimentelt, slik Hauskvartalet-miljøet representerer og ikke minst: boligokkupasjonene

– Kulturelle ytringsfrihetsformer som ikke nødvendigvis er av den karakter vi finner på byens kunstmuseer og gallerier. Jeg tenker på graffiti og gatekunst

– Fattigfolk som ber om bistand: Vi er svært så aggressive mot folk som strekker fram en hånd eller kaffekrus og ber om noen slanter.  Tiggerne som i sin fortvilelse må tåle den fornedringa det er å synliggjøre sin fattigdom

– Gatemusikanter, som noen ønsker inn i mer A4-rammer. Det har vært foreslått godkjennelsesordning og kommunal kontroll. De flinkeste kulturarbeidere skal prioriteres.

 

Det er noen positive ting på gang her. Bystyret behandler om plan for gatekunst. Det er flertall i bystyret for å avvise initiativ om å forby tigging. Og det skal jobbes fram flere byøkologiske bo-prosjekter. For å nevne noe.

 

Skal flere få muligheter til å bo i Oslo, spørres det, under henvisning til «en stor flom av mennesker på flukt fra krig og katastrofer (..), arbeidsmigrasjon, midlertidig opphold og papirløse innvandrere.»

 

Norge skal som nasjon selvsagt ta vår del av et internasjonalt ansvar til å ta mot mennesker på flukt, og Oslo skal opplagt si: vi tar vår del av flyktningekvoten. Ja, vi bør kunne si: vi tar gjerne mot flere enn det, som en del en nasjonal dugnad for å få folk ut av mottakene.

 

Oslo skal neste år ta imot 850 flyktninger, hvorav 45 enslige mindreårige. I tillegg kommer jo de som kommer flyttende fra andre kommuner.

 

Så ja, selvsagt skal flere få mulighet til å bo i Oslo. Vi må selvsagt sørge for flere, og mer varierte boliger i Oslo for å ta høyde for befolkningsveksten. Og jeg mener det kreves to viktige tiltak:

1. Kommunen må igjen ha en boligpolitikk, og ikke bare la markedet styre. Det er byrådets politikk å kjøpe opp strategiske tomter over hele byen, for å igangsette utvikling av nye områder der det ikke er marked for å bygge ut. Jeg mener nok også kommunen selv bør bygge ut, ved å etablere et eget kommunalt utbyggingsselskap

 

2. Vi må se Oslo-regionen i større sammenheng. Jeg bor på Øvre Lindeberg, og bruker 22 minutter til sentrum med T-banen.  Med en reisetidsramme på kanskje en halv time kommer man relativt langt ut i Akershus eller øvrige nabofylker.

 

3. Det er noe særegent norskt at folk skal eie sin egen bolig. Jeg mener det er nødvendig å få et betydelig større utleiemarked, og det må være et kommunalt ansvar å bidra til dette.

 

Innlegget er en redigert versjon av en innledning bystyrepolitiker Ivar Johansen (SV) holdt på debattmøtet «Hva skal Oslo bli og for hvem?» 27. oktober. Utgangspunkt for møtet var Oslo arkitektforenings bidrag til Oslo arkitketurtriennale, utstillingen «Perspektiver fra Oslo».