Arkitektnytt

Min første leilighet var bygget på 1920-tallet, og var på 52 kvadratmeter. Det var en investering som lønnet seg fordi leiligheten tilpasset seg mine ulike livsfaser. Kjøkkenet og de to andre rommene var nesten kvadratiske og 15 kvadratmeter hver, og kunne brukes på mange ulike måter. 

To rom og kjøkken ville i dag blitt kalt en treroms. Tilsvarende leilighetsstørrelse i moderne boligblokk løses med to minimale soverom og en stue der kjøkkenskap er stablet langs en vegg innerst i rommet. Vi har mistet kjøkkenet. Vi har mistet muligheten til å trekke oss tilbake, og vi har mistet fleksibiliteten. Stuekjøkkenet er ofte det restarealet som blir igjen når minimumsversjoner av de andre rommene er etablert, konkluderer Bendik Manum i sin doktorgrad «Apartment layouts and domestic life; the interior space and its usability» fra 2006. 

Små leiligheter, få muligheter

Jeg hadde dårlig råd da jeg kjøpte min leilighet, så jeg leide ut det ene rommet til en student. Vi delte et romslig kjøkken og bad. Etter hvert flyttet studenten ut, og snart var leiligheten et velfungerende hjem for min lille kjernefamilie. Oppussingen krevde ikke utskifting av materialer, for her var det brukt heltre i gulv, dører og vinduer. I kjelleren var det bod, plass til klestørk og sykkelreparering. På loftet kunne vi i tillegg lagre alt vi trengte, men ikke ønsket å fylle leiligheten med i det daglige.  

Jeg elsket min første leilighet, den gav meg følelsen av både frihet og trygghet. Den var enkel og genial. Dagens nye leiligheter er sjelden så smarte. En tydelig trend er at soverom kun er for å sove i. Før var det vanlig å ha en nøytral gang, men nå er det gjerne stuekjøkkenet som er leilighetens gjennomgangssone. I dette rommet skal vi se tv, høre musikk, gjøre lekser, arbeide, lage mat, leke, slappe av og ha gjester. 

Det å arbeide ved en kjøkkenbenk og se hvem som kommer eller holde øye med barna utenfor, er en kvalitet som forsvant sammen med vinduene. Kjøkkenet er ikke lenger et eget rom å kunne trekke seg tilbake til med en venn, lekser eller en laptop.  

Vi ser også at toalett, bad og vaskerom er slått sammen, og tørk av klær har spredt seg til hele leiligheten. Lagringsplass er redusert til et minimum, og ofte er balkongene den nye boden. 

Norge er på topp i verden på boligstandard, men nesten umerkelig skjer det urovekkende endringer i utviklingen av de små familieleilighetene. Ifølge Statistisk sentralbyrå bor nærmere 30 prosent i Norge i boliger med flere enheter, i Oslo 70 prosent, så dette berører mange av oss.

Størrelsen er ikke problemet

Det er klimasmart, mer miljøvennlig og økonomisk fornuftig å bygge slik at vi per person bruker mindre areal på å bo. Men dårlige planløsninger er ikke bærekraftig, og bidrar dessuten til at vi flytter oftere. Stadig flytting hindrer etablering av sosialt stabile bomiljø. Dyrt er det òg. Ifølge Smarte pengers kalkulator for flyttekostnader er kjøps- og salgsomkostninger for en bolig til 3 millioner på 177 000 kroner.

Årlig bygges det mer enn 15 000 blokkleiligheter, men det er ingen som har ansvar for å vurdere om disse boligene kan tilpasse seg nye tider. Et nytt barn, en skilsmisse, inntektstap, sykdom, pandemi eller annet som livet kan påføre oss, betyr at behovene endres. 

Koronakrisen er et eksempel på en brå endring, som i våres opphevet det fysiske skillet mellom skole, arbeid og hjem. Hjemmekontor har for mange kommet for å bli, i lang tid fremover. Mange familier føler stresset øke i sine stuekjøkkener, som nå også skal romme er en arbeidsplass eller to. En lite egnet planløsning kan altså redusere livskvaliteten.

Alt var ikke bedre før, men mange av de 100 år gamle boligene har vist seg bemerkelsesverdig robuste fordi planløsningene enkelt kunne tilpasse seg nye situasjoner Tilpasningsevne er et kvalitetsstempel på et godt hjem. Mitt råd til boligkjøpere er å vurdere om boligen vil kunne fungere over tid, og om den egner seg for livets endringer.

Denne teksten ble først publisert i Aftenposten 6. september.