Debatt
Et forsvar for funksjonalismen
Henrik B. Arentsen siv.ark. MNAL
26. mai 2006
Vi som er vokst opp med funksjonalismen, vil gjerne at den skal bedømmes ut fra sine intensjoner.
Funksjonalismen som stilart fulgte etter – og var en reaksjon på – den stilforvirring som rådet rundt 1900-tallet. Naturligvis var det foregangsmenn som gikk i bresjen for det nye, men det var ideene fra den franske revolusjon som lå til grunn: «Frihet, likhet og brorskap». Idealer som vi i dag hyller som demokratiets bærebjelker. Hvordan kan man da nevne funksjonalismen i samme åndedrag som fascismen?
Friheten i funksjonalismen ligger i dens konstruktive frihet og i åpenheten. Rommene glir over i hverandre uten vegger, og glassvegger binder interiørene sammen med eksteriøret. Større frihet i byggets utforming fins neppe i noen annen kjent stilart.
Likheten. Det enkle formsprog i funksjonalismen gjør at den ikke tilhører noen spesiell overklasse, slik de tidligere stilarter gjorde, «men den hørte hele folket til,» som Øverland skrev om Kong Haakon. Aldri før hadde en utforming av bygninger på estetisk grunnlag vært så blottet for attributter, for pynt og stas. Funksjonalismen ville ikke være noe symbol på makt, den ville gjøre menneskene likeverdige, med samme rettigheter og plikter.
Brorskap. Mer enn noen tidligere stilarter gjorde funksjonalismen det mulig å bygge store boenheter, enten det var i boligblokker eller prefabrikkerte kjedehus. Mennesker kunne bo tettere sammen og føle samhold. Idealet var ikke lenger den frittliggende eneboligen på landet, men bofellesskapet – hvor vi kan hjelpe hverandre i livets mange faser.
Mer enn noen gang synes jeg at en eller annen form for funksjonalisme har livets rett og bør få være grunnlaget for våre dagers arkitektur. Den er sunn og den har alle demokratiets beste egenskaper i seg. Så kan man spørre om sunnhet er nok? Enhver stilart som overlever, gir uttrykk for noe vesentlig i sin tid. Den vestlige kultur har i funksjonalismen et symbol på at det skjønne kan forenes med det sanne og det sunne.
La oss håpe at funksjonalismen overlever i sin opprinnelige form, som en protest mot det autoritære samfunn.
Friheten i funksjonalismen ligger i dens konstruktive frihet og i åpenheten. Rommene glir over i hverandre uten vegger, og glassvegger binder interiørene sammen med eksteriøret. Større frihet i byggets utforming fins neppe i noen annen kjent stilart.
Likheten. Det enkle formsprog i funksjonalismen gjør at den ikke tilhører noen spesiell overklasse, slik de tidligere stilarter gjorde, «men den hørte hele folket til,» som Øverland skrev om Kong Haakon. Aldri før hadde en utforming av bygninger på estetisk grunnlag vært så blottet for attributter, for pynt og stas. Funksjonalismen ville ikke være noe symbol på makt, den ville gjøre menneskene likeverdige, med samme rettigheter og plikter.
Brorskap. Mer enn noen tidligere stilarter gjorde funksjonalismen det mulig å bygge store boenheter, enten det var i boligblokker eller prefabrikkerte kjedehus. Mennesker kunne bo tettere sammen og føle samhold. Idealet var ikke lenger den frittliggende eneboligen på landet, men bofellesskapet – hvor vi kan hjelpe hverandre i livets mange faser.
Mer enn noen gang synes jeg at en eller annen form for funksjonalisme har livets rett og bør få være grunnlaget for våre dagers arkitektur. Den er sunn og den har alle demokratiets beste egenskaper i seg. Så kan man spørre om sunnhet er nok? Enhver stilart som overlever, gir uttrykk for noe vesentlig i sin tid. Den vestlige kultur har i funksjonalismen et symbol på at det skjønne kan forenes med det sanne og det sunne.
La oss håpe at funksjonalismen overlever i sin opprinnelige form, som en protest mot det autoritære samfunn.