Arkitektnytt

Kjersti Hembre har skrevet et innlegg som skal sørge for at historien om Y-blokken blir sannferdig. Det er en sannhet som består av besvergelser – Y-blokken var kontekstuell, skreddersydd og perfekt – og vi får dessuten en påminning om at vernemyndigheter og utenlandske kontakter ville bevare Y-en.

Den fins en annen sannhet: Arkitektur spres ved smitte. Dukker en løsning opp en plass, er det ikke lenge før samme motiv viser seg et helt annet sted. Det er en sannhet som er lett å huske i tider som disse.

La oss ta et par eksempler fra arkitekturutviklingen i Oslo i de første tiårene etter krigen. Det hører med til de opplagte sannheter at Erling Viksjø aldri hadde gjort Oslo Helseråd til en trekant hvis ikke Eero Saarinen hadde valgt den samme grunnfiguren for den amerikanske ambassade – ti år tidligere. Men Saarinens tomt var en ordentlig trekant, Viksjøs var egentlig ikke det. Det førte til at Universitetsgata vider seg ut når den passerer Viksjøs bygning, og vi får den ubehagelige spissen mot St. Olavs plass. Dessverre greier ikke Ramon Iserns skulptur Tetraeder å utligne Viksjøs manglende forståelse av stedets urbane grammatikk. Det er utrolig hvordan Saarinen fikk ambassadens plan til å gå opp, Helserådets planløsning er dessverre knotete.

Viksjø ville aldri tegnet Y-blokken hvis ikke UNESCO-hovedkvarteret hadde fått samme grunnformen – tolv år tidligere. Jeg har skrevet at «Y-blokken er en kjempeskulptur som passer best i parkmessige omgivelser». Det opplevde jeg sterkt da jeg i sin tid var på en meget omfattende omvisning i originalen i Paris. UNESCO fikk et meget romslig kvartal av den franske stat. Derfor kunne møtehallen og den kvadratiske bygningen for non-governmental organisations trekkes ut til hvert sitt hjørne og små kontorbygninger ble gravd ned i grunnen. Så viktig var det at UNESCO-bygningen fikk ligge mest mulig fritt.

Dessuten har tomten en fredshage formgitt av den japansk-amerikanske skulptøren Isamu Noguchi. Den originale Y-en trives godt i sine parkmessige omgivelser og har ingen konflikter med det omkringliggende bymiljøet. Når Den norske UNESCO-komiteen rykket ut til forsvar for vår Y-blokk, så overså de at tomta i Paris og den i Oslo er totalt ulike. Kjersti Hembre er heller ikke opptatt av den forskjellen. Det må være helt tilfeldig at vår Y er så lik Y-en i Paris, når vår Y-blokk er skreddersøm og kontekstuell – og dessuten rett og slett genial.

Selv tror jeg følgende: Formen var utgangspunktet, Viksjø ville ha en sånn Y som UNESCO hadde fått i Paris. Dessverre manglet han tomt, og derfor måtte han jukse og støpte dekket over Arne Garborgs plass. Dermed var ikke Hammersborg lenger byens «Akropolis». Dessverre måtte den ene armen til Y-en nesten kollidere med Deichman. Så kommer Viksjøs søte historie om det ulykkelige ekteparet som bør skille lag. Kanskje trodde han at Trefoldighetskirkens nygotikk og bibliotekets klassisisme ikke burde ligge ved siden av hverandre? Eller var han bevisst at dette bare var spinn? Og hvorfor gjentar dagens arkitekter Viksjøs pinlige begrunnelse?

Kjersti Hembre forteller av Y-blokkens «konkave vegger var romdannende mot de ulike situasjonene, byrommene med hver sitt monumentalbygg». Jeg har skrevet mange ganger at den favnende veggen mot Høyblokken er vellykket. Plassdannelsen foran Deichmann fungerte aldri. Og skapte den tredje bueveggen et byrom for Trefoldighetskirken? Den ble jo liggende helt utenfor Viksjøs bueslag. Man kan maksimalt si at Y-blokkens krumning markerte knekken i Akersgata. Men som fotoet ved mitt forrige innlegg viste, var den mest en mur med gapende åpninger for biltrafikk. Den krumme veggen til Y-blokken gjorde Akersgata trangere og fjernet utblikket mot monumentalbyggene på Hammersborghøyden.