Arkitektnytt

NALs formålsparagraf presiserer forbundets ansvar for utviklingen av det bygde miljø og for å fremme høy kvalitet i utøvelsen av vårt fag. Det gjelder uavkortet, selv om oppdragsgiverne ikke lenger er som de var, og arkitektenes før så sentrale rolle i byggeriet langt på vei er overtatt av andre med et annet verdigrunnlag og andre mål for sin virksomhet.

I denne sammenheng er NALs konkurranseinstitusjon en fanebærer. Arkitekter nedlegger et betydelig gratisarbeid i arkitektkonkurranser til beste for innbyderne og for samfunnet. At konkurransene da blir gjennomført forsvarlig etter regler som ivaretar så vel innbydernes som deltagernes interesser, burde være en selvfølge.

Reglene er gradvis endret i forhold til utviklingen i faget og i samfunnet, men uten at deres formål – å fremme god arkitektur – er berørt. I løpet av de siste tretti år har imidlertid reglene vært utsatt for betydelig press. Markedsliberalismen har tvunget fram nye konkurranseformer, og NAL og arkitektene har vært på vikende front.

Arkitekter må løse de oppgaver som samfunnet til enhver tid stiller.  Men når vår faglige integritet utfordres, eller viktige prinsipper blir overkjørt, er det nødvendig å slå alarm. Samfunnet kan ikke være arkitekter foruten, og vi er derfor ikke nødt til å danse etter markedskreftenes pipe. Det er til syvende og sist samfunnet som taper hvis arkitekter må fire på faglige og ideelle krav i sitt arbeid, eller hvis de beste ikke lenger vil eller kan være med på karusellen.

Når konkurransereglene endres langt ut over det som er forsvarlig, er det nettopp det som skjer. Konkurranseinstitusjonen må derfor forsvares og revitaliseres, for det kan ikke godtas at: 1) konkurranser avgjøres uten en faglig forsvarlig bedømmelse, 2) innbydere krever eiendomsrett til alle utkast for å kunne bruke dem som de vil, 3) en vinner ikke har noen som helst garanti for å få videreføre sitt prosjekt, og 4) det i en prosjektkonkurranse kreves honorartilbud som tillegges betydelig vekt, eller at det konkurreres utelukkende på pris.

Dagens mantra om konkurranseutsetting i ett og alt kan være riktig i andre sammenhenger. Men arkitekttjenester er ikke kvantifiserbare som svisker og bananer. Ytelsene kan tilpasses det honorar det er mulig å oppnå. Å gi pris på arkitekthonorar er derfor som å selge strikk i metervis. Det krever som kjent høy moral og etikk, og i et stramt marked kan det friste arkitekter som er villige til å gå på akkord med faglige krav. Det er ikke for ingenting at NAL i sine etiske regler fremhever at «arkitekten skal beregne seg et honorar som dekker en fullt ut profesjonell gjennomføring av oppgaven».

90 prosent av et prosjekts kvalitet og kostnader blir fastlagt i program- og prosjekteringsfasen. Å redusere innsatsen ved å presse de prosjekterendes honorar, vil derfor koste mer enn det smaker. Det kan svekke prosjektets funksjonelle og arkitektoniske kvalitet, og det som spares på «gungan» tapes gjerne på «karusellen». At oppdragsgiverne ikke forstår dette, er mildt sagt underlig. De mange dårlig gjennomarbeidede prosjekter og en eksplosiv økning i byggskader i dagens byggeri burde være en alvorlig vekker.

Når Statsbygg som vår ubetinget største oppdragsgiver er fornøyd med konkurransedeltagelsen, er det mest et uttrykk for dagens markedssituasjon. Men Statsbyggs posisjon forplikter, og etaten burde derfor i langt større grad medvirke til gode og rettferdige konkurranseregler, hvor alle interesser blir forsvarlig ivaretatt. Samfunnet får den arkitektur det etterspør, og derfor fortjener. Men når det fører galt avsted, må NAL kjempe for de verdier som vår stand har et særlig ansvar for. Ved å vise svakhet undergraves vårt omdømme, for det kan ikke være rare greiene vi holder på med, når vi er med på hva som helst i kampen om oppdrag.

Norske arkitekter er i høy grad oppegående, og norsk arkitektur høster stadig internasjonal anerkjennelse. Da er det forstemmende at offentlige og halvoffentlige utbyggere foretrekker en overvekt av internasjonale guruer, når de velger deltagere til sine konkurranser. De håper vel på å få særlig spektakulære prosjekter som kan sette vårt land «på kartet», som om det skulle være et legitimt mål for vårt bygde miljø. Det oppnår de jo som regel, men resultatet blir ikke alltid så bra.