Arkitektnytt

Intervjuet med Harald Vaagaasar Nikolaisen i seneste Arkiteknytt (nr. 4, 2022) er lesning til ettertanke, men bekrefter dessverre det klare inntrykket som er skapt de seneste årene, av en altfor stor og egenmektig organisasjon, som først og fremst styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper.

Troen på egen rettferdighet og makten som følger med en ugjennomtrengelig organisasjon som har fått sitt mandat og sine penger fra staten, gjør Statsbygg uangripelig – og et hvert motargument har til nå kategorisk blitt avfeid med den samme retorikken om at ting er «for komplekse» og «for kostbare» og derfor må håndteres og kontrolleres autorativt.

Dette er en form for definisjonsmakt som bare kan påberopes av det Michel Foucault kaller «authorities of emergence, delimitation and specification» (The Archaeology of Knowledge, 1972, s. 44) – som legger premisser for «virkeligheten», og som avviser og motarbeider et hvert forsøk på «mot-hegemonisk» argumentasjon.

Det kan virke som om Statsbygg, ved dets ledelse, ikke har forstått hva dette innebærer, og hvilken maktposisjon de står i. Det er alvorlig, fordi ifølge samfunnsforsker Bernt Flyvbjerg, som bygger på Foucault, er det slik at makt «bestemmer hva som skal gjelde som kunnskap, som igjen bestemmer hva som definerer rasjonalitet» (Rationality and Power, 2003, s. 319).

Med andre ord har Statsbygg en posisjon og autoritet som gjør at de legger premisser for det som i siste omgang blir definert som et rasjonelt grunnlag for samfunnsutviklingen, noe som i vårt liberale demokrati burde påkalle større grad av ydmykhet enn det Statsbygg som oftest uttrykker i offentligheten.

Det paradoksale er jo at mange av de sterkeste, og mest «rasjonelle» argumentene for at tingene må være slik de er, som det uangripelige argumentet om økonomisk kontroll, glatt kan motargumenteres. Som en ironisk kommentar til alle de utallige eksempler på at selv de mest rigide prosesser og kontrollerte prosjekter ender opp med uforutsette og uhåndterlige overskridelser, sammenlikner den erfarne siviløkonomen Sverre Nagell Bjordal måten prosjektledere i dag gjør kostnadsberegninger i Excel-ark, med slik «man i tidligere tider anvendte kaffegrut og teblader» (Finansavisen, 8. juli, 2021).

På slutten av intervjuet med Nikolaisen er det et snev av selvransakelse man kanskje kan gripe tak i, som et uttrykt ønske om å lære av erfaringene fra KAMD-prosessen ved NTNU til å «finne nye konkurranse- og anskaffelsesformer». Det er selvsagt en interessant ambisjon, men skal dette være mulig, må det skapes rom for radikalt andre tenkemåter for både hensikten med arkitektur og måten kreativitet og skapelsesprosesser kan foregå.

Her har både arkitekter flest og det kreative miljøet ved NTNU en rolle å spille, og jeg vil fremme en rolleforståelse og et refleksivt paradigme fra politikk-teoretiker Chantal Mouffe som beskriver den kunstneriske praksis’ avgjørende rolle i å påvirke «sunn fornuft gjennom diskursiv artikulasjon og mot-hegemoniske intervensjoner» (Agonistics, 2013, s. 90).

Igjen, for å bruke Foucaults forståelse av at maktrelasjoner, er det interessant hvordan han beskriver at disse i utgangspunktet undertrykkende situasjonene også kan frigjøre nye subjekter og produserer ny subjektivitet, fordi makt produserer kunnskap, og det er tilsvarende «umulig for kunnskap å ikke skape makt» (Power/Knowledge, 1980, s. 52).

Når derfor Nikolaisen fremfører utsagnet «Vi kan ikke bære alle verdens problemer på vår rygg», beskriver det unnfallenhet og dårlig rolleforståelse (hvis ikke staten skal kunne bære eksperimentet, hvem er da forventet å kunne ta risikoen?) – men dersom det er et uttrykk for hvordan Statsbygg faktisk ser seg selv, finnes det bare ett svar: Mer eksperimentering og mer åpenhet – og redefinering av Statsbyggs rolle som autoritær og kontrollerende statsinstitusjon til et demokratisk og levende laboratorium for fremtidens løsninger for økologisk arkitektur.

Maktstrukturene vil alltid virke, men makt tilpasser seg, og er ikke statisk, og KAMD-prosjektet ved NTNU har alle forutsetninger for å utprøve hvordan ny kunnskap kan posisjoneres slik at det som i utgangspunktet er en undertrykkende maktstruktur kan gripes og utvikles til nye eksperimenter og erkjennelser.

Gisle Løkken
arkitekt og stipendiat i arkitektur og planlegging, NTNU