Debatt
Er arkitekter egentlig miljøsinker?
Sven Erik Svendsen
4. juni 2007
På tross av mange vakre ord og initiativrike engasjement - som beskrevet i Olav Ødegårdens rapport i siste Arkitektnytt - kan nok arkitekter karakteriseres som miljøsinker. De minner mye om ledelsen i FrP: de kommer langt etter og engasjerer seg bare dersom det tjener egen sak.
Det har utvilsomt vært flere positive initiativ, slik Ødegårdens nyttige oversikt forteller, men de har som regel kommet ovenfra, som landsstyrets prioritering av miljøsaken under Gudmund Stokke. Rent bortsett fra noen pionerer, kan en trygt si at profesjonen gjennomgående har vært meget tilbakeholden med å ta inn over seg de arkitektfaglige utfordringene den prekære situasjonen etter manges mening lenge har krevd. Niels A. Torp oppfattet saken presist da han for ett år siden sa at miljøaspektet ikke har vært på arkitektstandens agenda.
For en tid tilbake var det større interesse for dette. Grunnen var nok at det da gikk rykter om at Statsbygg og andre store oppdragsgivere ville forlange formell kompetanse og papirer på miljøferdighet av sine konsulenter. Trolig av politiske grunner ble det ikke noe av kravet, og profesjonen henfalt i kjente og mer behagelige folder: ikke la utenforstående kompliserende faktorer, som langsiktig ressursbruk og miljøhensyn, forstyrre inntjeningen og estetikken vår. Det var altså faren for å bli utestengt fra viktige deler av oppdragsmarkedet som plutselig økte interessen for faglig oppgradering en stund.
Når Ecobox' leder klager over at de på grunn av inntjeningskrav ikke har budsjett til å drive særlig generell informasjon og politisk lobbyvirksomhet, tyder det på at temaet ikke har høy prioritet i Josefines gate akkurat nå. Likeledes er presidentens relativt uklare uttalelse om at bærekraft vil være et viktig delmål i den politikken landsstyret kan tenke seg å fremme, en politiker verdig. I det minste må en slik strategi - for å bli troverdig - inneholde en relevant forklaring på det forslitte begrepet bærekraftig utvikling.
Byggebransjen er en av de helt store ressursbrukere og forurensere, og det kan ikke lenger være tvil om at det er vårt forbruk som representerer miljøtrusselen sett i et globalt perspektiv. Utfordringen ligger i at en må få fram både vilkårene for en mer miljøvennlig utforming og teknologi, og en diskusjon av de mer overgripende spørsmålene - samtidig. Det kan bety at en må forholde seg til hensyn som ikke nødvendigvis er sammenfallende, og kanskje vil by på konflikter som kan virke som en trussel i forhold til tradisjonelle holdninger og praksis.
Ingen kan forlange at den som prosjekterer en barnehage på en regulert tomt i en småkommune nødvendigvis må ta inn over seg hva et slikt globalt perspektiv innebærer i det daglige. Men profesjonen må ikke bare være i stand til det, men også melde konsekvensene til omverdenen, selv om det på kort sikt kan gå ut over arkitektenes rykte i noen oppdragskretser. Utforming av en oppegående strategi krever at en har to tanker i hodet samtidig: en som fremmer faget og en som bidrar til en fornuftig og langsiktig samfunnsutvikling.
For en tid tilbake var det større interesse for dette. Grunnen var nok at det da gikk rykter om at Statsbygg og andre store oppdragsgivere ville forlange formell kompetanse og papirer på miljøferdighet av sine konsulenter. Trolig av politiske grunner ble det ikke noe av kravet, og profesjonen henfalt i kjente og mer behagelige folder: ikke la utenforstående kompliserende faktorer, som langsiktig ressursbruk og miljøhensyn, forstyrre inntjeningen og estetikken vår. Det var altså faren for å bli utestengt fra viktige deler av oppdragsmarkedet som plutselig økte interessen for faglig oppgradering en stund.
Når Ecobox' leder klager over at de på grunn av inntjeningskrav ikke har budsjett til å drive særlig generell informasjon og politisk lobbyvirksomhet, tyder det på at temaet ikke har høy prioritet i Josefines gate akkurat nå. Likeledes er presidentens relativt uklare uttalelse om at bærekraft vil være et viktig delmål i den politikken landsstyret kan tenke seg å fremme, en politiker verdig. I det minste må en slik strategi - for å bli troverdig - inneholde en relevant forklaring på det forslitte begrepet bærekraftig utvikling.
Byggebransjen er en av de helt store ressursbrukere og forurensere, og det kan ikke lenger være tvil om at det er vårt forbruk som representerer miljøtrusselen sett i et globalt perspektiv. Utfordringen ligger i at en må få fram både vilkårene for en mer miljøvennlig utforming og teknologi, og en diskusjon av de mer overgripende spørsmålene - samtidig. Det kan bety at en må forholde seg til hensyn som ikke nødvendigvis er sammenfallende, og kanskje vil by på konflikter som kan virke som en trussel i forhold til tradisjonelle holdninger og praksis.
Ingen kan forlange at den som prosjekterer en barnehage på en regulert tomt i en småkommune nødvendigvis må ta inn over seg hva et slikt globalt perspektiv innebærer i det daglige. Men profesjonen må ikke bare være i stand til det, men også melde konsekvensene til omverdenen, selv om det på kort sikt kan gå ut over arkitektenes rykte i noen oppdragskretser. Utforming av en oppegående strategi krever at en har to tanker i hodet samtidig: en som fremmer faget og en som bidrar til en fornuftig og langsiktig samfunnsutvikling.