Endringsprosess med tvilsom begrunnelse
NAL-president Kjersti Nerseth hevder at hun og landsstyret har tatt initiativet til en åpen debatt om den mest omfattende omorganisering av NAL noensinne – hvis den blir gjennomført. Det er imidlertid lite som vitner om åpenhet, og handteringen hittil må sies å ha vært både lukket og intern.
Heller ikke reaksjonen på min kommentar om et ”Arkitekturens hus” tyder på at en er særlig opptatt av å bredde diskusjonen. På meg virker presidenten både nedlatende og bedrevitende, hun tillegger meg synspunkter jeg aldri har hevdet og hun går rundt grøten på den måten at hun ikke nevner mitt hovedpoeng. Vanligvis blir sånt omtalt som arrogant.
Landsstyret arbeider tydeligvis med en plan som vil innebære en drastisk omlegging av NALs formål. Ettersom den ikke er presentert er det litt usikkert hva den egentlig går ut på. Trolig vil det i alle fall bety å vri ressursbruken betydelig mer mot samfunnet enn mot medlemmene, relokalisere virksomheten mer sentralt i Oslo og dessuten ta opp medlemmer som ikke har en faglig og yrkemessig relevant bakgrunn.
Argumentene for slike betydelige tiltak er foreløpig luftige, tynne og tilfeldige, og dessuten er det trolig ingen som er i nærheten av å vite hva de vil ha av økonomiske konsekvenser.
Min påstand – i fall den gikk presidenten hus forbi - er at arkitekter er meget dårlig egnet til å fremme arkitektur – annet enn ved direkte faglig innsats. Verken som stand eller som fagpersoner har vi – med noen hederlige unntak - i særlig grad vist at vi makter å kommunisere kritisk rundt vår egen virksomhet. Det er heller ingenting i arkitektstudiet som oppøver slike ferdigheter. Som faggruppe bør vi i all hovedsak dyktiggjøre oss innenfor eget metier, også i samfunnsmessig forstand, og fortrinnsvis overlate formidling og kritikk til andre.
Hvor i all verden har hun det fra at jeg ønsker at NAL skal fortsette som et laug, når det er en form jeg har kritisert så lenge jeg har vært medlem, at jeg krampaktig vil at NAL blir værende i Josefines gate i sin nåværende utgave uansett om det kommer fram bedre alternativer, eller at jeg ikke har peiling på forholdet mellom fag og politikk?
Etter sigende har NAL nå miljøkrise og bærekraftig byggeri høyt oppe på prioriteringslista. Derfor er det underlig å registrere at en har nedlagt såpass mye krefter på å komme inn i hoffet rundt Giske, når det bare har resultert i en pusteøvelse helt uten politisk forankring. I Dagens Næringsliv sier visepresident Løkken at ”det er vanskelig å se at det ligger noen vilje til reell nyskapning i dokumentet” under overskriften ”Plan uten handling”. Strategisk sett hadde det vært bedre anvendt tid for NAL å påvirke prosessen rundt revisjonen av plan- og bygningsloven som nylig er gjennomført. Der er det nå ingen spor av NALs angivelige miljøambisjoner eller av særlig progressive ressurs- og energivennlige perspektiver.
I et par uker ved siste månedsskifte var jeg i Nairobi som koordinator for AHO/NTNUs videregående masterkurs “Urban Transformation and Sustainable Development” for unge og dyktige kolleger fra Øst-Afrika, med betydelig fokus på utviklingen av uformelle byområder – eller slum om en vil - og med omfattede tørke og sult som bakteppe. Kanskje derfor er jeg spesielt opptatt av å få vite hva presidenten mener med ”internasjonale forpliktelser” og hvordan det kan slå ut i ”Nye NAL”?