Forfatterne av En sort bok om arkitektur, med undertittelen Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg, av sosiologen Alexander Z. Ibsen og kunstneren Christopher Rådlund (Dreyers Forlag, 2012), ønsker at byggekunsten og byplanleggingen skal frigjøres fra ”avleggs klasseideologi... og kapitalistisk vinningsbegjær”. De vil ha en byggestil og byforming som er rotfestet i den europeiske klassisismen (sic).
Det er nødvendig å bringe sosial og estetisk innsikt inn i det offentlige ordskiftet om arkitekturspørsmål, hevder de. Og postulerer at tradisjonsbevisst arkitektur er et nøytralt kulturfenomen i politisk forstand: ”Den kan tilpasses sosialdemokratisk, liberal så vel som konservativ politikk.” I motsetning til den moderne byggemåten som er tvangsinnført i menneskenes omgivelser og blottet for ”klassisk sjarm”.
Mirakelkuren til Ibsen og Rådlund er todelt: For det første må man – for å komme i takt med ”vanlige folks oppfattelse” – avskrive 1900-tallets modernisme og senmodernisme, vår sivilisasjons ”siste gjenværende totalitarisme”. For det andre forutsettes det at arkitektene oppgir sin blinde ”fremskrittstro og kategoriske tradisjonsforakt” og lærer seg å beherske bygningsarvens ABC.
Er postmodernismen glemt?
Den arkitektoniske tragedien inntraff tidlig i det 20. århundret, da ornamentbruk og annen dekorglede ble stemplet som forbrytersk av avantgarden innenfor arkitektstanden. La oss derfor bidra til det offentlige ordskiftet med et kort tilbakeblikk på samfunnsgrunnlaget for den nye formgivningen. For så å gå to andre kjennetegn ved boken nærmere i sømmene. Nemlig fortielsen av den norske postmodernismens havari i 1980-årene. Og parhestenes manglende evne til å foreta nyanserte vurderinger av samtidsarkitekturen her i landet.
I løpet av 1800-tallet ble arkitekturen og bybyggingen hengende etter industrialiseringen og den øvrige teknologiske utviklingen. Det rådende arkitekturspråket kommuniserte ikke med tidens utforming av innovasjoner som telefonen, radioen, heisen, jernbanen, sporvognen, motorskipet, automobilen og flyet – og ikke minst nyskapende bygningsmaterialer som stål og armert betong.
Flertallet av arkitektene var fortsatt lenket til en tilbakeskuende, anakronistisk designpraksis. Profesjonen leverte antikke gipsavstøpninger, mens verden omkring skiftet ham. Hvis ikke tverrfaglige bevegelser som Bauhaus i Tyskland og De Stijl i Holland hadde kjempet fram funksjonalismen, så ville man ha fortsatt å klistre greske søyler og romerske buer utenpå husfasadene i det evinnelige. Men fordi arkitektur primært er brukskunst, intimt knyttet til samfunnsendringene, vil også byggeskikken gjenspeile sin epokes sosiale grammatikk.
Arkitekturen står ikke stille. Og den går ikke baklengs. Uansett hvor dypt Ibsen og Rådlund lovpriser klassisismens skjønnhetskraft.
For hvis det virkelig skulle la seg gjøre å kombinere rennesansens estetikk med våre dagers bebyggelser, uten å havne i kitschparodien, hvorfor gikk det så galt for tradisjonsentusiastene her hjemme da de forsøkte seg for 25-30 år siden?
AT&T-tårnet: New Yorks stiligste skyskraper
Og hvorfor velger forfatterne å ignorere denne arkitekturhistoriske kjennsgjerning? Hvorfor blir ingen av byggverkene til postmoderne arkitekter som Jon Lundberg og Jan Digerud, Thomas Thiis-Evensen og andre eklektikere i Norge på 1980-tallet viet oppmerksomhet i en bok som omhandler nettopp dette emnet?
Ikke mindre tendensiøst blir det når En sort bok om arkitektur utroper det jålete AT&T-tårnet på Manhattan, tegnet av Philip Johnson i 1984, til ”New Yorks stiligste skyskraper”. Innvidde vil vite at arkitekten lekte seg – der høyhusets silhuett møter himmelen – med et skapmotiv som var plagiert fra den engelske møbelmakeren Thomas Chippendales formgivning på 1700-tallet.
Men la oss legge det postmodernistiske trylleformularet til side og undersøke hvordan Ibsen og Rådlund behandler den norske samtidsarkitekturen. At de plasserer hele vår nasjonale funkisbebyggelse, fra Lars Backers restaurant på Ekeberg i Oslo til Sundts varemagasin ved Torgallmenningen i Bergen tegnet av Per Grieg, på historiens skraphaug, har leseren av dette innlegg allerede forstått.
Og at de gang på gang banalt stiller brutalistiske ”storskala betonglameller” opp mot en humanistisk ”småskalabebyggelse”, eller ber oss velge mellom drabantbytristesse og ”Norges beste eksempel på et attraktivt og gentrifisert område”, altså Grünerløkka i Oslo, sier sitt om nivået i argumentasjonen til duoen.
Med Poundbury inn i fremtiden
Kanskje ville forfatterne bak denne saga ha levd mer opp til sin erklærte målsetting hvis de hadde demonstrert litt raushet overfor de tendenser til en ny og mer figurativ formgivning som har preget de siste ti-femten årenes arkitektur her i landet.
Å utrope den sjelløse høyblokken Forum Jæren i tettstedet Bryne til skrekkeksempel, vil folk flest – og arkitekter flest – være enig i. Men hvorfor grep ikke Ibsen og Rådlund sjansen, mens de befant seg i det fine vestnorske kystlandskapet, og ofret et avsnitt på Jærens egen arkitekt Per Line og hans jordnære og vakkert utformede byggverk? Det stedstilpassede Friluftshuset ved stranden på Orre, innviet i 1987 og beæret med Treprisen, må da være midt i blinken med sin urnorske, tidløse modernisme.
At opphavsmennene til En sort bok om arkitektur dertil avspiser Sverre Fehn og Snøhetta med hver sin nedlatende omtale av prosjekter som ikke ble realisert, og nøyer seg med det, blir mildt sagt pinlig. Derimot vil leseren kanskje oppleve en viss forventning når Ibsen og Rådlund, helt mot slutten av sin nådeløse gjennomgang av vår tids byggekunst, stiller seg spørrende til om ”den ny-tradisjonalistiske landsbyen” Poundbury i Sør-England fra 1990-tallet, et av den urokkelige postmodernisten prins Charles´ hjertebarn, er en kulisse. Hvor langt bør man egentlig gå ”i lokalhistorisk reproduksjon”, undres det nervøst.
Men sosiologen og kunstneren er konsekvente i sitt besvergende arkitektursyn: Poundbury representerer, tross alt, ”én av mange muligheter innenfor en estetisk formgivning av samfunnsgunstig og fremadrettet urban formgivning”.