Arkitektnytt

Rammebetingelsene for yrket vårt er i ferd med å endre seg, og jeg tror det går mot større enheter. Interiørarkitektene er navet i komplekse arbeidsprosesser som involverer mange fag og kompetanser. Mye tyder på at det blir viktigere enn før å rekruttere spesialister eller å jobbe i nettverk med andre slik at vi får tilgang til så bred kompetanse som mulig.

Én variabel er konstant gjennom alle forandringer: Kvadratmeter koster penger, og det må alltid økonomiseres med arealet. Det gjelder selvsagt alle virksomhetsområder, men kanskje særlig utvikling av næringsbygg og kontorarbeidsplasser. Interiørarkitektene har et overordnet ansvar for tjenestedesign, og med de endringer som forventes i kontorsektoren etter pandemien vil vi måtte forholde oss til begrepet brukerfrekvens på en helt ny måte. Treffsikre behovsanalyser og optimal utnyttelse blir enda viktigere enn tidligere.

Arbeidsplassutformingen styres av bedriftenes og medarbeidernes behov slik disse til enhver tid defineres. Vi må gå dypt inn i den enkelte virksomhet for å få tilstrekkelig innsikt. Helst bør vi utvide kompetansebasen ved å trekke inn nye typer fagfolk, for eksempel organisasjonspsykologer som kan utdype og kvalitetssikre kravspesifikasjonene. Det kan vi gjøre ved målrettet rekruttering eller ved å bygge nettverk.

Hos Monn Interior Architects har vi registrert at flere av de største eiendomsutviklerne er i ferd med å endre syn på faget vårt. Noen etterspør som tidligere tjenestene våre som en integrert del av arkitektkontrakten, mens andre ønsker egne avtaler der interiørarkitekten fristilles fra bygningsarkitekten. Blir det den vanlige måten å organisere arbeidet på, vil større enheter tvinge seg frem i faget vårt, for oppdragene vi snakker om er så store at mindre foretak ikke har mulighet for å konkurrere om dem.

Vårt fag er med rette blitt beskyldt for å bidra til en lite miljøbevisst bruk-og-kast-holdning, og mange av oss har lenge lukket øynene for ansvaret vårt. Utviklingen på dette området er i hovedsak myndighetsdrevet (lov og forskrift) og markedsdrevet (miljøbevisste innkjøpere og forbrukere). Som interiørarkitekter må vi koble oss på, rett og slett fordi vi, som profesjon, har betydelig påvirkningskraft gjennom de løsninger og produkter vi foreslår. Vi er i posisjon til å være pådrivere, og samfunnet forventer at vi skal være det.

Bærekraft er imidlertid et komplekst tema som krever at vi går opp grensene mellom det vi kan gjøre selv og det vi må samarbeide med andre om. Vi må ha innsikt i alt fra sirkulærøkonomi til sertifiseringsordninger, og vi må ha tilstrekkelig materialkompetanse til å kunne redegjøre for produktenes sammensetning, produksjons- og fraktmåte, varighet, avhending og så videre.

Store virksomheter har rygg til å bære kostnaden og kan rekruttere spesialkompetanse. Små virksomheter har det ikke.

Digitaliseringen drives både av kostnadshensyn og faglige hensyn. Ny teknologi forenkler arbeidsprosessene, men favoriserer store selskaper. Det koster å holde seg oppdatert på maskiner, programvare og brukerlisenser. Skal investeringene forsvares, kreves det et visst volum. Vedlikehold og videreutvikling av kompetansen fordrer dessuten at den brukes mye. Store selskaper vil kunne rekruttere spesialister, investere i teknologi og utvikle seg digitalt. Det er adskillig vanskeligere for små selskaper.

Digitaliseringen har også en annen side som vi må være oppmerksomme på. Høy digital kompetanse i samfunnet gjør at kundene leser seg opp og får mer kunnskap. Dette reduserer asymmetrien i relasjonen mellom oss og kundene. Det blir mer krevende å være spesialist: Når kunden først kontakter oss, er det behov for mer avansert rådgivning enn vi har vært vant til.

Vi er vitne til samme strukturutvikling i interiørarkitektfaget som vi registrerer i andre bransjer. Dette bør vi se positivt på: Med større og sterkere enheter blir vi mer synlige. Der mange tidligere tok jobb i store arkitektfirmaer, kan de i dag velge interessante karriereveier internt i eget fag. Jeg tror dette vil styrke interiørarkitektenes omdømme og posisjon og gjøre stemmen vår tydeligere i det offentlige rom.

Trond Ramsøskar
Interiørarkitekt MNIL, Monn Interior Architects