Arkitektnytt

Som avslutning på første dag av konferansen for arkitekturpolitikk på Norsk Form 26. og 27. mai inviterte konferansier Almaas til innspill (også via SMS!). Mitt notat ble forelagt henne i forkant av andre dag, men ble senere sensurert bort eller utelatt:

”I går (26.05) avsluttet Almaas med å si at målet var å inspirere til å tenke nytt. Et nytt grunnlag for arkitekturpolitikk ble lagt av forrige landstyre og det er den tidligere presidenten i NAL, Jannike Hovland som har organisert konferansen. Dette er det samme styre som satte ung arkitektur eller ”unge arkitekter” på agendaen. Grovt kan en anslå at en tredjedel av NALs medlemmer av uteksaminerte arkitekter før pensjonsalder er under 40 år. Det er jo de ”unge” som skal leve lengst med en arkitekturpolitikk. Hvorfor er da ingen ”unge”, under 40 år, representert på konferansen? Eller formulert på en annen måte: Er det bred enighet i NAL for at det skal være Karl Otto Ellefsens nå 20 år gamle og i hovedsak tredelte definisjon av arkitektur* som skal gjelde for Norsk arkitekturpolitikk? *Jamfør gårsdagens forelesning (26.05), side 9 i første avsnitt i hovedkonklusjonen i heftet utgitt av Forskningsrådet; Arkitektur og kvalitet i omgivelsene (2009), samt presentert på Litteraturhuset tidligere i år.”

Nå inviteres det igjen til debatt om arkitekturpolitikk (Oslo, 8. oktober) og i det følgende sammenfattes mine innvendinger.

En definisjon av arkitektur er nødvendig for å forstå både arkitekturkritikk, ”ung” arkitektur og arkitekturpolitikk. I første foredrag i Litteraturhuset 7. februar i år foreslo Arkitektur Ns redaktør Ingerid Helsing Almaas, om en da trengte begrepet, at: ”Arkitektur er en aktivitet. Det er noe vi gjør helt tiden. Den består av enkelte avgrensede objekter og følger mennesket og dets historie som en kontinuerlig strøm”. I andre foredrag korrigerte AHO-rektor og professor Karl Otto Ellefsen dette og fremmet sin tredelte definisjon: ”1) Arkitektur som en institusjon med sine egne begreper og egen tradisjon, f.eks. arkitektur er det som NAL står bak, i motsetning til Byggeskikk; 2) Arkitektur som verk, med tradisjon fra 1700-tallet, dvs. kunstaspektet; 3) Arkitektur som omgivelser når en ser dem som fysisk form”. Med dette vil jeg hevde at definisjonene til Almaas og Ellefsen henger sammen.

Ellefsens sammensatte definisjon av arkitektur er tids- og stedsspesifikk. Den er laget for å regulere norsk arkitektur. Den kan ikke sies å ha generert norsk arkitektur som feires utenlands. Tidlig var det studentkull i By- og regionplanlegging som skulle ledes, deretter skulle arkitekturforståelsen institusjonaliseres gjennom Institutt for urbanisme, så skulle hele AHO organiseres, og nå har det blitt et nasjonalt program som skal være retningsgivende for hele landet og landets samtlige arkitekter.

Definisjonen av arkitektur som Ellefsen har presentert gjentatte ganger, bestående av tre separate deler, står i motsetning til hvordan definisjonen har blitt etablert. Definisjonen er basert på en høyst subjektiv idéverden etablert en gang på åttitallet (influert av Rossi). Kanskje er dette teoretiske grunnlaget det mest innovative av Ellefsens arbeider. Som en kunstner fremsetter han bastant sin påstand, uten noen form for kilder. Definisjonen er profesjonalisert og institusjonalisert over en tyveårsperiode. Definisjonen bringes nå ut i det offentlige rom for å danne retningslinjer for det som skal bygges.

Dette betyr at Ellefsens tredelte definisjon er kjedet og utgjør faser i en transformasjon eller trend. En ser konturene av et verk eller livsverk. Ellefsen har altså blitt arkitekten bak nåtidens norske arkitekturpolitikk. Landsarkitekten har nedtegnet sin (intuitive) tolkning av arkitektur og hamret den inn i mange studentsinn ved institusjonene, for nå å etablere definisjonen som rammer for offentlig byggeri. Det står det respekt av, slik CNS preget sin tid.

Klassisk har en annen mann (Vitruvius) definert arkitektur med utgangspunkt i skjønnhet (venustas), stabilitet (firmitas) og brukbarhet (utilitas). Disse tre aspektene må visstnok ses i sammenheng. Kanskje kan en anta at stabilitet og brukbarhet utgjør ganske så varige faktorer som tyngdekraft og menneskelige behov. Idealer om skjønnhet er derimot skiftende og definisjonen blir dynamisk.

Det finnes allerede en mye benyttet definisjon av arkitektbegrepet offentlig i media. Ofte benyttes arkitekten bak en ugjerning, en kriminalsak, så vel som arkitekten bak en politisk strategi. Arkitekten som øverste byggmester er en ikke uvanlig definisjon, som den som abstraherer byggeriet gjennom å risse opp tegningene i gips. I Wikipedia følger arkitekturdefinisjonen av dette, og her kan en som kjent klikke seg til mange språk, og definisjonene virker å sammenfalle.

Om en ønsker en såkalt kultur- eller arkitekturnasjon (og ikke en arkitektur- eller kulturrevolusjon) må det være viktig å dyrke frem stadig ny definisjoner av arkitektur, i motsetning til å akseptere et sentralisert (nepotistisk?) system. Dette bør i høyeste grad være NALs oppgave. Da er det urovekkende at det ikke er en større debatt om definisjonen i NALs medier. Det er påfallende at redaktøren av NALs viktigste tidsskrift sto skolerett og mottok offentlig korreksjon av professor Ellefsen for sin definisjon av arkitektur i Litteraturhuset.

At Ingvar Mikkelsen i sin ”subjektive oppsummering” i Kunsten å prate om arkitektur, Arkitektnytt (2009/02), 02.3.09, fortsetter harselasen med redaktøren er underlig; ”Ingerid Helsing Almaas startet med en for henne uvanlig usikker famling i jakten på en beskrivelse av faget, hvorpå Karl Otto Ellefsen måtte trå til med tre solide definisjoner (hver til sin bruk)...” Om ikke Almaas hadde vært første taler ut, så hadde det ikke vært en opponent i landet til Ellefsens definisjon.

Det er uheldig av NAL, som en forening for mange arkitekter, ikke å gå arkitekturdefinisjonen nøyere etter i sømmene. Arkitekturyrket handler om å definere og redefinere arkitektur. Det er det de daglige valgene består i. En ny norsk offisiell arkitektur definert av et enkeltmenneske, kan NAL leve med det? Skal Norge benytte en helt unik definisjon av arkitektur, formulert av Ellefsen uten noter? ”Det er jo hvem som skal få penger til hva forskningspolitikk (og arkitekturpolitikk; min kommentar) handler om” skrev Ellefsen i Arkitektnytt for snart 20 år siden. Mye tyder på at det ikke vil bli bevilget offentlige midler til å redefinere arkitektur i uoverskuelig fremtid.

”God arkitektur skal uttrykke felles kultur og identitet.” heter det i innledningen (s.8), under Visjon i arkitektur.nå/norsk arkitekturpolitikk. Deretter følger Ellefsens definisjonen av arkitektur (s.8-9), som nå også finnes i Forskningsrådets retningslinjer (s.9), og jammen har den ikke også seget ned i Overordnet arkitekturpolitikk for hovedstaden (s.6).

Hvem som har forfattet denne setningen er ikke godt å vite, men hva betyr den? Betyr det skifer, tømmer og ingen utenlandske arkitekter, eller at alt skal tuftes på Realistisk byanalyse fra 1988. Har Norsk Form, AHO, Triennalen og NAL nå akkurat det samme arkitektoniske grunnsyn, de samme definisjoner? Hva med definisjoner fra UIA og andre land? Dette virker da ganske totalitært.

Å sensurere vekk dissens vil være graverende for en arkitektforening som hevder å satse på ung arkitektur. Denne ”satsningen” har etter mitt skjønn vært så overvurdert at jeg ikke har funnet det riktig å kjøpe medlemskap i NAL. Dermed kan jeg heller ikke true med å melde meg ut. Nå kan derimot tidspunktet være kommet for innmelding, når forventningene går mot null og kursen dermed må stige.