En mangelfull utnevnelse
Min første reaksjon, da jeg leste Arkitektnytts nettmelding om NALs utnevnelse av nytt æresmedlem, var vantro. Deretter kom skuffelsen og forargelsen.
Opplevelsen ble ekstra opprørende fordi jeg for tiden befinner meg her i New York, og nylig har besøkt minneslunden på Ground Zero og sett den fine National September 11-paviljongen signert Snøhettas amerikanske avdeling, og er blitt vist omkring på kontoret på nedre Manhattan – nå med 35 ansatte – av dets leder Craig Dykers. Der fikk jeg en orientering om de mange spennende prosjekter som i dag er under arbeid.
Kjenner ikke Norske arkitekters landsforbunds representantskap og landsstyre historikken til Snøhetta siden etableringen av arkitektbedriften på slutten av1980-tallet? Med den bemerkelsesverdige seieren i konkurransen om biblioteket i Alexandria som igangsettende debut?
Vet ikke NAL at kontoret, gjennom hele Snøhettas framgangsrike karriere, nasjonalt og internasjonalt, har vært – og fortsatt er – ledet av to faglig dyktige arkitekter, nemlig de kreative parhestene Kjetil Trædal Thorsen og Craig Dykers?
Hvorfor gjorde ikke NAL det samme som i 1994, da duoen Kjell Lund og Nils Slaatto ble utnevnt til æresmedlemmer? At Trædal Thorsen fortjener utmerkelsen, er det vel ingen som kan betvile. Men å gi ham alene æren «for gjennom arkitektkontoret Snøhetta å ha skapt enestående arkitektur», er mildt sagt en forbigåelse.
Det faktum at Craig Dykers har amerikansk og ikke norsk statsborgerskap burde ikke svekke hans egnethet som æresmedlem, i og med at finnen Alvar Aalto mottok utmerkelsen i 1961.
Hvor gjennomdiskutert var denne utnevnelse i dette inkluderende Arkitekturens År? Som mangeårig medlem av NAL ber jeg om en redegjørelse.