Arkitektnytt

Arkitekturopprøret har rykket mange opp fra sofakroken, både arkitekter og andre. Reaksjonene på opprøret omfatter hele følelsesspekteret, fra innbitt forargelse til ren tiljubling. Uavhengig av hva man måtte mene om selve opprøret, kan vi glede oss over reaksjoner fra mange hold, i form av en rekke engasjerte artikler om arkitektur og byforming i ulike medier. Oppmerksomheten om saken blir neppe langvarig, i en mediehverdag som er sulten på stadig nye saker. Så det gjelder å kjenne sin besøkelsestid og bruke øyeblikkets oppmerksomhet på en best mulig måte. I så måte er det særlig interessant å merke seg responsen på opprøret fra noen av arkitekturfagets fremste talspersoner:

NALs president, Gisle Løkken, setter an tonen i sitt innlegg i Aftenposten, 25.april, med overskriften: «En mur av vrangforestillinger og fordommer om arkitektur». Dette følges opp inne i artikkelen, hvor det brukes beskrivelser som: «..er upresist og forsimplende» og «..fare for nostalgisk tåkelegging».

Retorikken tas flere hakk opp når Gaute Brochmann benytter lederplassen i siste utgave av Arkitektur N til å fyre løs mot opprøret, hør bare: «Arkitekturopprøret er snarere en blanding av folkeaksjonen Nei til bompenger og prerafaelittene. En brokete, bråkete kampanje på sosiale medier...»; «Man vet ikke om man skal le eller gråte.»; «den forstemmende fernissen av raljeringer og tøv...»; «Jeg synes ikke det er hyggelig å bli belært av aksjonister med en noe fordreid virkelighetsforståelse og et åpenbart agg mot arkitekter».

Som arkitekt har jeg ingen problemer med å forstå at det er legitimt å pirke i mye av det som sies fra arkitekturopprørets side. Likevel er det vanskelig å forstå hva som er bransjens strategi ved å velge å gå inn i debatten med slike rekker av lite smigrende karakteristikker av opprøret og dets støttespillere. Etter mitt syn bærer innspillene delvis preg av dobbeltkommunikasjon og framstår mest som uttrykk for Løkkens og Brochmanns personlige irritasjoner over opprøret. Jeg stiller spørsmål ved om sjargongen bidrar til å gjøre arkitektbransjen mer relevant i debatten og om det egentlig fremmer arkitektursaken?

Som NAL-medlem har jeg en forventning om at bransjen skal respondere saklig, respektfullt og representativt når de på fagets og medlemmenes vegne uttaler seg i viktige samfunnsspørsmål. La oss håpe at slike forventninger i større grad vil prege debatten i det videre ordskiftet!