Eksport av hva?
Redaktøren synes det er synd – i lederen 07/10 (Trengs vi internasjonalt?) - at ikke arkitekter blir brukt av bistandsorganisasjonene. Vil en gå videre med dette på litt mer enn synsestadiet, bør stille noen kritiske spørsmål om hvorfor det er slik. Det kan nemlig ha sine gode grunner.
Hun mener videre at arkitekter har mye å bidra med; det blir i så fall en oppgave å finne ut hva som skal til for å bli mer attraktiv i dette markedet; svaret er imidlertid enkelt: mer kunnskap og kompetanse, eller forbedret profesjonalitet om en vil.
Det medfører blant annet faglig innsikt i lokale forhold eller økt kulturforståelse inklusive språkferdigheter utover et turistnivå, grunnleggende innsikt i utviklingsteori og terminologi og i praksis at en makter å forholde seg til en stor uformell sektor; men kanskje viktigere å forstå hvordan profesjonell innsats kan føre til – ikke bare en mer bærekraftig utvikling, men bedre levekår og fattigdomsreduksjon. Det er dessuten nødvendig å vite forskjellen på organisering, finansiering og tiltakstyper i det langsiktige og mottakerorienterte utviklingssamarbeidet og i akutt nøds- og krisehandtering.
Når det gjelder det siste kan det være nyttig å lese hva lederen av Senter for utviklings- og katastrofeplanlegging (CENDEP) på arkitektskolen i Oxford, David Sanderson skrev i The Guardian etter Haiti: ”Arkitekter er ofte de siste som trengs i gjenoppbygging etter katastrofer” (www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/mar/03/architects-disaster-reconstruction-haiti-chile).
I forbindelse med utviklingssamarbeidet – som altså skal forgå på mottakerens premisser - er bruken av begrepet ”arkitektureksport” problematisk; fordi den første delen understreker produktet – mens det som oftest er prosessen som er viktig. Den andre delen - eksport – gir referanser til overføring av teknologi og konsepter i en moderniseringsprosess som tidligere var initiert fra Nord – a la ”den norske modellen” som i ulike sammenhenger ble tredd nedover hodene på sakesløse innfødte. En slik enkel og naiv giverholdning førte blant annet til at en sendte ferdighus fra Jæren til Afrika – angivelig for å bedre bo-situasjonen der.
Slike utdaterte tankemåter og begreper har selvsagt liten plass i den aktuelle diskusjonen om utviklingspolitikken, og det vil virke litt underlig om de nå skulle relanseres av arkitekter. Kanskje mest som ledd i egen markedsføring?