Arkitektnytt

For også i årene etter 1945 ble arkitekturen gestaltet på nyskapende kunstnerisk vis.

Men jeg så det ikke som min oppgave å trekke fram Knut Knutsen, Arne Korsmo, Sverre Fehn og alle de andre interessante motstrømsarkitektene som Gunnarsjaa ramser opp. Det var ikke min skribentagenda denne gang.

Artikkelen drøftet funksjonalismens estetiske utarting til en sjelløs, figurfattig formgivning. Det var tross alt denne monotone stilen som dominerte de fysiske omgivelser i tiårene etter 2. verdenskrig, ikke unntakene til Korsmo&co.

Og jeg tok spesielt for meg to av de mest omstridte byggverkene til Erling Viksjø, Regjeringshøyblokken i Oslo og rådhuset i Bergen, begge innlemmet i den senfunksjonalistiske kanon av Viksjøs tilhengere som forkynner at hans formgivning symboliserer vårt samfunns demokrati og likhetsidealer. I mine øyne er disse bygninger tvert om preget av en stereotyp byggemåte «som gjenspeiler sosialdemokratiets maktarroganse og strenge rasjonaliseringstenkning».

Altså en byggeskikk som slett ikke – slik Gunnarsjaa påstår – «kan sies å videreføre arkitekt Ove Bangs robuste arkitektur». Det følsomt prosjekterte Samfunnshuset i Oslo for eksempel, Bangs siste verk, ferdig i 1940, har en langt mer frodig og variert artikulering enn de nevnte Viksjø-bygningene.

Heller ikke «realiserer Viksjø i regjeringskvartalet Le Corbusiers tanker om en bystruktur med høyhus i det grønne»; i så fall må vel Gunnarsjaa gi samme honnør til Ammerud- og Tveita-blokkene i Groruddalen.
 
Arne Gunnarsjaas hyllest til Viksjøs «solide kvalitetsarkitektur» inngår i den rådende konsensustenkningen om etterkrigsmodernismen, selv om han forsikrer at arkitektur og konkrete bygninger «ofte diskuteres på arkitektkontorene».

For dette er fortsatt et mysterium i fagkretsen: Hvorfor skyr vi arkitekter enhver offentlig meningsutveksling om estetiske spørsmål? Er det frykten for å havne i den populismebefengte stygt/pent-grøfta som martrer oss?

Odd Brochmann fikk på pukkelen av kolleger da han ga ut det polemiske skriftet «En bok om stygt og pent» i l953 (med en beslektet oppfølger i 1959). Likevel er dette et vitalt og nyttig faglig verk den dag i dag, en arkitekturanalyse som fortjener nye lesere. Boken handler om «tingenes form, vesen og innhold, og de inntrykk de gjør på oss», dristet Brochmann seg til å forklare i undertittelen.

En annen fagbok med tilsvarende djerv «inntrykk»-vinkling er dansken Steen Eiler Rasmussens klassiker «Om at opleve arkitektur», utgitt på slutten av 1950-tallet.

Også arkitekter har hjerter som lar seg bevege – eller som forblir uberørt – av arkitektonisk formgivning. Men det er sjelden vi våger å sette ord på følelsene våre.

Kanskje tiden likevel er moden for et åpent NAL-seminar, arrangert på Litteraturhusene omkring i landet, med arbeidstittelen «Arkitekter om estetikk – forsøk på å beskrive gode og dårlige formopplevelser». Jeg er overbevist om at dette tema vil tiltrekke seg et stort og forventningsfullt publikum.