Drømmen om et stavkirkemuseum
Det dreier seg om vår kollektive hukommelse; ved å etablere Norsk Stavkirkemuseum vil vi kunne gjøre verden oppmerksom på et av de mest genuine kulturminner her i landet, og selv bli i stand til å trekke trådene tilbake til middelalderens enestående byggekunst, nemlig den unike trearkitekturen som ble reist på 1100- og 1200-tallet. Altså før stenkirkenes inntog. Ingen annen nasjon kan skilte med en trearkitektur av denne type.
Året 2014 – når vi skal markere 200-årsjubileet for Norges frigjøring – kan være en passende anledning for innvielsen av et slikt uforlignelig museum.
Å realisere Norsk Stavkirkemuseum er ikke bare en gyllen mulighet; det er en kulturell forpliktelse. Vi skylder de kommende generasjoner å forvalte denne arkitektoniske perle i landets bygningshistorie. Så får vi heller ta diskusjonen om hvor museet skal bygges. Mange egnede steder peker seg ut. Bjørvika i Oslo (kanskje i tilknytning til det planlagte Middelaldermuseet), en tomt ved Sognefjorden der Urnes stavkirke og Borgund stavkirke befinner seg, i Valdres, en plass i Gudbrandsdalen – vi finner et svar på den lokaliseringsdebatten. Oppgaven nå er å mobilisere forståelse for hvorfor vi trenger – og fortjener – et stavkirkemuseum.
Helt siden maleren J. C. Dahl «oppdaget» stavkirkene i 1826–34, og ga ut et banebrytende verk i 1837, har forskere og arkitekter målt opp, registrert, avbildet og drevet en utrettelig bevaringskamp, ofte «om kapp med rivingen av de gjenværende stavkirker» (Peter Anker i boken «Stavkirkene»). Lorentz Dietrichson, Anders Bugge, Roar Hauglid, Håkon Christie, Ola Storsletten, Erla B. Hohler og andre er sentrale navn i dette arbeid. I dag eies de 28 eksisterende stavkirkene – ekspertene strides om det fantes 1000 eller hele 2000 kirker i middelalderens kirkesogn – av Fortidsminneforeningen og lokale menigheter, og ansvaret for kirkenes forvaltning har Riksantikvaren, og for de løse delene – som kirkeportalene – Oldsaksamlingen ved Kulturhistorisk museum.
Begrepet stavkirke kommer av byggemåten, anvendelsen av konstruksjonen stavverk, med hjørnestaven – eller søylen – som viktigste bærende element. For eksempel består Borgund stavkirke av om lag 2000 deler, som ble laget av furustokker, samlet på byggeplassen og oppført av byggmesteren og hans lag av dyktige bygningshåndverkere. Man kan kalle det Norges første prefabrikerte byggverk, et imponerende presist byggesett, eller middelalderens finurlige Lego-system. Ingen av de bevarte stavkirkene er like, og de varierer i teknisk og estetisk kvalitet fra de komplette stavkonstruksjoner til forskjellige avarter. Men alle er interessante og verdt sitt riksmuseum.
Stavkirkenes særpreg skyldes også den romlige gestaltning som utgjøres av skipet og koret, eller «songhuset», i tillegg til trevirkets betagende utforming, der stavkirkene Urnes – som står på UNESCOs verdensarvliste – og Borgund er de ypperste eksempler. Men også regioner som Gudbrandsdalen, strekningen langs Numedalslågen, Telemark og andre strøk har sine arkitekturklenodier.
Dette museum vil utvilsomt bli Norges viktigste supplement til den internasjonale arkitekturkanonen; museet skal formidle kunnskap om stavkirkenes saga til leg og lærd, og være et kraftsenter for utvikling og forskning. Et fenomen i denne sammenheng er det faktum at man ennå ikke vet i hvilken grad stavkirkene videreførte byggetradisjoner fra kultbygninger i førkristen tid her hjemme – de urnordiske templer – og i europeiske land. Ingen stavkirker er bevart utenfor Norge, bortsett fra de to kirkene i Västergötland i Sverige og Greensted i England – samt Vang stavkirke i Valdres som i 1840-årene kuriøst nok ble flyttet til Brückenberg i Schlesien, i dag Bierutowice i Polen, for å redde bygningen fra utslettelse. Kirken er blitt en populær severdighet med 200 000 besøkende årlig. Til sammenligning kan det opplyses at 40000 mennesker valfarter til Borgund stavkirke hvert år, antallet var høyere tidligere, men kirken måtte redusere publikumsmengden på grunn av slitasje. Dette sier sitt om den folkelige interessen for stavkirkekulturen.
Bemerkelsesverdig er også den fremtredende posisjon Gol stavkirke i Hallingdal fikk i Norsk Folkemuseums historiske bebyggelse på Bygdøy, først transportert til Kongsgården i 1884 for å unngå tilintetgjørelse og innlemmet i museumssamlingen i 1907. Det synes å være en utbredt fascinasjon for stavkirkefenomenet her i landet. For stenkirkearkitekturen greide aldri å erstatte stavkirkene, slik tilfellet var i våre naboland, selv om mengden forsvunne bygninger på 1800-tallet er en tragisk kjensgjerning.
Her skal det poengteres at de utskårne stavkirkeportalene – hvorav mange i mer enn femti år har vært en godt bevart hemmelighet der de ligger lagret i kjelleren under Vikingskipshuset på Bygdøy – er en sentral del av denne arkitekturarven. Noen portaler finnes i de bevarte kirkene, andre er omplassert eller befinner seg i museer, totalt er 124 stavkirkeportaler intakte. At de vil inngå i Norsk Stavkirkemuseums utstilling, sier seg selv, enten det gjelder «Urnesstilen» eller «Ringeriksstilen» eller en av de andre treskjærernes forbløffende fantasirike og velgjorte kunstverk.
Summa summarum: Ansvarlige myndigheter, faggrupper og institusjoner må komme sammen og – i samarbeid med konkurransesekretariatet i Norske arkitekters landsforbund – lage et program for en arkitektkonkurranse om dette stavkirkemuseum når lokaliseringen er bestemt. At det bør forsynes med romslige utstillingslokaler for gjenstander og modeller og filmer og diverse informasjonsmateriale, seminar- og undervisningsarealer, bibliotek, forskningsavdeling, verksted, butikk, kafé m.m., er innlysende. Ikke minst må hensynet til det allment engasjerte publikum ivaretas, og herunder vil besøk av skoleklasser være en spesiell utfordring. Museet må ta mål av seg til å anvende en avansert formidlingsteknologi ved hjelp av tidens fremste visualiseringmetoder innenfor det digitale feltet.
Det er seks år til 2014. Kulturminister Trond Giske og hans departement bør snarest ta stilling til denne drømmende visjon, hvis Norsk Stavkirkemuseum skal bli en realitet innen 200-årsfeiringen.
(Trykket som kronikk i Aftenposten 18. mars under tittelen «Reis stavkirkemuseum».)
