Arkitektnytt

Ellen de Vibe mener min omtale av Y-blokken ikke er en seriøs arkitekturkritiker verdig. Nå er jeg ikke så bekymret for min verdighet, men likevel skal jeg, stort sett, begrense meg til å sitere henne og meg, og stille noen spørsmål.

6. mai skrev jeg i Arkitektnytt: «Arkitektur spres ved smitte. Dukker en løsning opp en plass, er det ikke lenge før samme motiv viser seg et helt annet sted.» I neste debattinnlegg 20. mai føyde jeg til: «Men det er helt greit, arkitekter blir hele tiden inspirert av det andre kolleger har gjort. Sann originalitet er en sjelden vare.»

Dette mener Ellen de Vibe er nedlatende. Jeg sykeliggjør Viksjøs arkitektfaglige kompetanse. Å være inspirert av andre blir en sykdom som jeg bruker til å «diagnostisere» Viksjø. Men når «sann originalitet er en sjelden vare», så er det jo et allmennmenneskelig trekk det er snakk om. En metafor er ikke en diagnose.

Det er i det hele litt problematisk å forholde seg til Ellen de Vibes retorikk. Hva betyr det at de to etasjene som ble føyet på Høyblokken var «historiefortellende»? Eller at passasjen mellom Deichman og Y-blokken var «menneskelig formet»? Det er denne passasjen som, sammen med «det rause byrommet mellom H-blokka og Y-blokka» «forsterket, ikke reduserte, bysituasjonens kvaliteter.» Mener den tidligere byplansjefen virkelig at den urbane situasjonen ble bedre da de monumentale byggverkene på Hammerborg ikke lenger kunne sees åpent og fritt? Tror hun på Viksjøs historie om nødvendigheten av å skille Trefoldighet og Deichman?

Ellen de Vibe skriver at når jeg sammenligner Unesco-bygningen i Paris og Y-blokken utelater jeg «størrelse og skala». Men 26. april skrev jeg at Unesco-bygningen har «åtte etasjer mot 3-5 i Oslo, 150 meter fra enden på en arm til enden på annen, 90 meter er den tilsvarende avstanden i Oslo.»

Og 6. mai føyde jeg til: «Unesco fikk et meget romslig kvartal av den franske stat. Derfor kunne møtehallen og den kvadratiske bygningen for non-governmental organisations trekkes ut til hvert sitt hjørne og små kontorbygninger ble gravd ned i grunnen. Så viktig var det at Unesco-bygningen fikk ligge mest mulig fritt. Dessuten har tomten en fredshage formgitt av den japansk-amerikanske skulptøren Isamu Noguchi. Den originale Y-en trives godt i sine parkmessige omgivelser og har ingen konflikter med det omkringliggende bymiljøet.» Og tillegg får den avstand til den eldre bebyggelsen fordi den er omgitt av gateløp.

Ellen de Vibe skriver: «Viksjø kan heller ikke klandres for et veganlegg som kom i ettertid, noe Grønvold vet godt, men som likevel brukes som argument mot Y-blokka.» Det er en reaksjon på min formulering om at Y-blokkens fasade mot Akersgata «var mest en mur med gapende åpninger for biltrafikk.» Hun er selvsagt rett i at de gapende åpningene ikke er formgitt av Viksjø. Men var Viksjøs løsning bedre: Åpning i hele bredden under den «svevende» Y-blokken. De ansatte som jobbet der klaget på bråk fra biltrafikken, og en horisontal støyskjerm ble støpt ut mot Akersgata. Det var den Lunde og Løvseth utviklet til en gangmulighet over til Trefoldighetskirken, en stor forbedring sammenlignet med Viksjøs løsning, det ble beplantning og verdige benker.

Ulf Grønvold, arkitekturhistoriker