Debatt
Det store fjordbyåret 2007
Jan Carlsen
19. desember 2006
Undertegnede oppfordrer det kommende OAF-styret – som skal velges på generalforsamlingen før jul – til å sette søkelys på planene for hovedstadens sjøside, og diskutere de drivkrefter som styrer byutviklingen, i tillegg til de foreningsaktiviteter som nå er under forberedelse.
Mens striden raser i mediene om Bjørvika-planene, protesterer havnestyrets leder Bernt Stilluf Karlsen mot plan- og bygningsetatens (PBE) og 3RW Arkitekters utmerkede forslag om en fjordpark og kanal på Filipstad (Dagbladet 30.11.) og truer med at «i så fall blir det ikke noe utbygging i det hele tatt». Dette til tross for at bystyret har vedtatt – bl.a. etter et betimelig initiativ fra NAL og OAF i sin tid – «at Filipstad ikke skal bygges ut før Bjørvika er ferdig utviklet, altså kanskje ikke før 2020». Seks arkitektkontorer har likevel konkurrert, med Oslo Havn som oppdragsgiver, om Filipstad-utbyggingen.
Hvor lenge skal vi finne oss i at PBE og arkitektstanden dikteres av grunneierne Havnevesenet og NSB (med sine datterselskaper HAV, ROM og OSU) i den klondyke-pregede planleggingen og utbyggingen av fjordbyen Oslo? Jeg mener at det nye OAF-styret også må drøfte tendensene til innsnevring av planlegger- og arkitektrollen, med Fjordby-Oslo som kasus, og etablere et aktivt styretilknyttet byplanforum – vår tids PAGON – som viser politikerne og byens befolkning at vår yrkesgruppe har en selvstendig faglig og etisk grunnholdning.
Eller som Jonny Aspen skriver i Arkitekturmuseets årbok 2006: «Spørsmålet er om arkitektur- og byutviklingsdebatten klarer å holde følge med den raske utviklingstakten: Får vi den arkitekturen og de byutviklingsprosjektene vi ønsker oss? Har vi en kritisk arkitekturoffentlighet som kan tøyle vekstkåte politikere og profitthungrige eiendomsutviklere? Og hva med arkitektene – evner de å legge premissene for nye måter å forme fysiske omgivelser på?»
For det handler jo om standens integritet og troverdighet, skviset som vi er i markedsliberalismens børs/katedral-knipetang, om dobbeltrollenes ubehag, om det faktum – våger jeg å påstå – at en stor del av Oslos nesten 2000 arkitekter (når vi også regner med praktiserende kolleger som ikke er NAL-medlemmer) føler et økende behov for å opptre som det profesjonelle kollektiv som ifølge NALs formal skal «virke for byggekunstens utvikling» og «fremme god arkitektur» (les: god steds- og byutvikling).
Med dette for øye ser jeg for meg en tverrfaglig gruppe hvor arkitekter – i allianse med landskapsarkitekter, sosiologer, ingeniører, samfunnsgeografer, planleggere, kunstnere, filosofer o.a. – samles i workshops, arrangerer seminarer og på forskjellige andre måter støtter opp under OAF-styrets ambisjon om å gjøre byen Oslo, ja hele fjordbyregionen, som også omfatter nabokommunene (Bærum, Asker, Nesodden og Oppegård) og i virkeligheten betyr at vi snakker om en millionby, til sitt primære anliggende i 2007–08. (Det antydes at noen av styremedlemmene kan fortsette også i 2008.)
OAFs valgkomité (v/Astrid Reikvam) skal levere sin innstilling til nytt styre på generalforsamlingen i løpet av desember, opplyser den avgående OAF-formannen Alessandra Kosberg. En såkalt endringskomité (v/Alf Skogstad Aamo) skal dessuten presentere forslag til visse reformer når det gjelder styrestrukturen m.m., positive tiltak som kan styrke hovedstadens lokalforening faglig og organisatorisk. (Se liknende tanker i mitt debattinnlegg «Trenger vi OAF?» i Arkitektnytt 10/06.)
Jeg insinuerer ikke at de tradisjonelle foredragskveldene, med norske og utenlandske kåsører, skal skrinlegges; mitt poeng er at OAF utover disse presentasjoner må engasjere seg mer helhjertet i fjordbydiskursen i denne – for hovedstaden – kritiske stund.
Hvor lenge skal vi finne oss i at PBE og arkitektstanden dikteres av grunneierne Havnevesenet og NSB (med sine datterselskaper HAV, ROM og OSU) i den klondyke-pregede planleggingen og utbyggingen av fjordbyen Oslo? Jeg mener at det nye OAF-styret også må drøfte tendensene til innsnevring av planlegger- og arkitektrollen, med Fjordby-Oslo som kasus, og etablere et aktivt styretilknyttet byplanforum – vår tids PAGON – som viser politikerne og byens befolkning at vår yrkesgruppe har en selvstendig faglig og etisk grunnholdning.
Eller som Jonny Aspen skriver i Arkitekturmuseets årbok 2006: «Spørsmålet er om arkitektur- og byutviklingsdebatten klarer å holde følge med den raske utviklingstakten: Får vi den arkitekturen og de byutviklingsprosjektene vi ønsker oss? Har vi en kritisk arkitekturoffentlighet som kan tøyle vekstkåte politikere og profitthungrige eiendomsutviklere? Og hva med arkitektene – evner de å legge premissene for nye måter å forme fysiske omgivelser på?»
For det handler jo om standens integritet og troverdighet, skviset som vi er i markedsliberalismens børs/katedral-knipetang, om dobbeltrollenes ubehag, om det faktum – våger jeg å påstå – at en stor del av Oslos nesten 2000 arkitekter (når vi også regner med praktiserende kolleger som ikke er NAL-medlemmer) føler et økende behov for å opptre som det profesjonelle kollektiv som ifølge NALs formal skal «virke for byggekunstens utvikling» og «fremme god arkitektur» (les: god steds- og byutvikling).
Med dette for øye ser jeg for meg en tverrfaglig gruppe hvor arkitekter – i allianse med landskapsarkitekter, sosiologer, ingeniører, samfunnsgeografer, planleggere, kunstnere, filosofer o.a. – samles i workshops, arrangerer seminarer og på forskjellige andre måter støtter opp under OAF-styrets ambisjon om å gjøre byen Oslo, ja hele fjordbyregionen, som også omfatter nabokommunene (Bærum, Asker, Nesodden og Oppegård) og i virkeligheten betyr at vi snakker om en millionby, til sitt primære anliggende i 2007–08. (Det antydes at noen av styremedlemmene kan fortsette også i 2008.)
OAFs valgkomité (v/Astrid Reikvam) skal levere sin innstilling til nytt styre på generalforsamlingen i løpet av desember, opplyser den avgående OAF-formannen Alessandra Kosberg. En såkalt endringskomité (v/Alf Skogstad Aamo) skal dessuten presentere forslag til visse reformer når det gjelder styrestrukturen m.m., positive tiltak som kan styrke hovedstadens lokalforening faglig og organisatorisk. (Se liknende tanker i mitt debattinnlegg «Trenger vi OAF?» i Arkitektnytt 10/06.)
Jeg insinuerer ikke at de tradisjonelle foredragskveldene, med norske og utenlandske kåsører, skal skrinlegges; mitt poeng er at OAF utover disse presentasjoner må engasjere seg mer helhjertet i fjordbydiskursen i denne – for hovedstaden – kritiske stund.