Arkitektnytt

Stefan Heggelund (H) stilte forrige uke spørsmålet «Hvorfor må all ny arkitektur se lik ut? i Aftenposten, og siden har debatten gått. Særlig er det nye boligblokker og kontorbygg som får gjennomgå; de beskrives som monotone, grå, triste, bygget altfor tett og modernistisk.

Omgivelsene oppleves gjennom våre sanser, våre kropper, våre forventninger og følelser.  Vår evne til å språkliggjøre hva vi opplever baserer seg på vår vilje til å nyansere opplevelser, og analysere hva det er vi vurderer.

Vi bedømmer våre omgivelser ut fra personlige preferanser og vi påvirkes av vår kultur, vår erfaring, vårt humør, våre innsikter og assosiasjoner. Hjernen er konstruert slik at vi ubevisst leter etter mønstre eller system i det vi opplever. Både i litteratur, musikk, billedkunst og arkitektur er det ofte en bestemt sammenstilling av elementer til en helhet som gir en meningsfull opplevelse.

God arkitektur kan forstås som en vellykket komposisjon av både det visuelle, funksjonelle og tekniske.

Selv om smaken er subjektiv, vet vi om en del faktorer som vi uavhengig av tid og sted har en tendens til å bli glade i: nærhet til natur og gode uteområder der vi kan føle oss trygge og stimulerte, fasader som et utformet som åpne og inviterende og at det vi opplever nær oss har en menneskelig skala. Vi liker at stedets egenart blir tatt hensyn til; vi verdsetter at sollys slipper til; at det er variasjon, men ikke kaos; at materialene er solide og vil se pene ut over tid, og at alt er satt sammen på en måte som tåler at tiden går. Om vi ser at bygg forholder seg til stedets historie, kan det også gjøre at vi føler gjenkjennelse og dermed blir mer positivt innstilt.

Det betyr ikke at noe ikke kan stå i kontrast til det eksisterende. Kontraster kan også bidra til et variert og rikt visuelt resultat, og ofte vil en kontrast nettopp fremheve kvaliteter til det som det står i motsetning til. Å redusere arkitektur til stygt eller pent blir for enkelt.

Debatten avslører at det vakre ofte sammenstilles med det tradisjonelle. Det er en avsporing, men skjer kanskje fordi vi forbinder det kjente og historiske med noe som er trygt, solid og har en identitet og dermed er noe vi liker. Jeg tror mye av kritikken handler om at stedstilpasset arkitektur er mangelvare, og at arkitektoniske kvaliteter er skrelt bort i streben etter maksimal økonomisk gevinst.

I debatt om dette i NRKs Dagsnytt 18 den 8.oktober, påpekte konsernsjef Daniel Kjørberg Siraj i Obos at skal de kunne bygge gode boliger til en pris folk har råd til så er det ganske mye som må bli likt. Obos hadde et overskudd på 3 201,7 millioner etter skatt i 2019. Jeg mener store utbyggere med økonomisk ryggrad må jobbe tettere med arkitekter for å sikre at kvaliteten heves.

Arkitektur er uttrykk for vår tid, for samfunnets verdier og rådende trender. Dagens politiske system har overlatt mye til markedet, og det betyr at utbyggere kan holde på så lenge vi forbrukere godtar det de selger oss.

Vi trenger flere arkitekter i offentlige stillinger, nettopp for å sikre at de som har best kompetanse til å skape helhet i komplekse sammenhenger kommer i posisjon til å kjempe for den arkitektoniske kvaliteten opp mot alle kreftene som ønsker å nedprioritere dette. I dag er det i landets kommuner i snitt kun ansatt 0,5 arkitekter. Ofte er byggesaksbehandlere jurister.

Heggelund foreslår å løse problemet med stygg arkitektur med et offentlig utvalg, på linje med England. Der lagde de rapporten «Building Better, Building Beautiful» som kom i januar.

Jeg har ikke spesielt stor tro på slike rapporter, som fort ender i en skuff. Da må vi heller jobbe for at ansvaret for at arkitektur blir tatt på alvor i alle ledd der beslutninger tas. Vi jobber sammen med alle de norske arkitektorganisasjonene for å etablere en stortingskomite for bygde omgivelser. Dette kan være en av mange løsninger mot målet om vakre, varige og verdige omgivelser.

Camilla Moneta, arkitekt MNAL og fagsjef i Norske arkitekters landsforbund

Dette innlegget har også stått på trykk på VG.no.