Det danske forbildet
Som svar på et tidligere spørsmål om de 13 frie representantene, har presidenten sagt at «erfaringene fra Danmark vil være viktige premisser i det videre arbeidet vårt». I sitt siste svar til meg sier han at det «vil være naturlig å følge modellen som benyttes i Akademisk Arkitektforening i Danmark». Det kan stemmes elektronisk, sier han, og alle kan «stemme frem den de ønsker skal representere dem».
Et søk på nettsiden til AA (Akademisk Arkitektforening) viser at blant de 19 frie danske representantene, er det tre som sitter i Bestyrelsen (tilsvarende landsstyret), deriblant formannen (presidenten). I tillegg finner vi medlemsbladets redaktør, lederen av foreningens opptaksnemd og flere som tidligere satt i representantskapet som utsendinger fra lokalforeningene.
Et så tungt innslag av medlemmer fra den sentrale ledelsen endrer et representantskaps funksjon og rolle i organisasjonen. Det vil forskyve maktbalansen mellom organisasjonens ulike organer, og utvilsomt ha betydning for lokalforeningenes innflytelse. Representantskapet kan for eksempel vanskelig føre kontroll med styret når flere av representantene sitter i det styret som skal kontrolleres.
Når presidenten sier at det er naturlig å følge den danske modellen, er han imidlertid upresis. For i forslaget til vedtekter for den nye organisasjonen heter det i § 5.6 at medlemmer av representantskapet ikke samtidig kan være medlemmer av styret. Hvilke deler av den danske modellen er det da vi skal følge, bortsett fra at det skal kunne stemmes elektronisk? Kan det være aktuelt å endre vedtektene slik at også medlemmer i styret kan sitte i representantskapet? Skal de 13 frie representantene representere andre enn seg selv? Skal de være forholdsmessig spredt på de tre arkitektfagene, eller skal de være geografisk fordelt? Dette må presidenten kunne svare på når han er så skråsikker på at den nye ordningen «vil kunne bidra til å styrke hele organisasjonen», og han bør også kunne forklare hvorfor og hvordan organisasjonen, og lokalforeningene, blir styrket.
Presidenten sier nok en gang at det ikke kan «forlanges at alle forhold skal være avklart før man kan ta stilling til beslutningsgrunnlaget». Men de viktigste forholdene må være avklart. Og spørsmålet om representantskapets sammensetning, og dermed dets rolle i den samlete organisasjonen, er så viktig at det må være avklart før uravstemningen.
Presidenten er fornøyd med at jeg er positiv til en sammenslåing av de tre organisasjonene. Gleden kan bli kortvarig. Med den usikkerheten som hefter ved sammensetningen av representantskapet, kan jeg bli nødt til å stemme nei til oppløsningen av NAL. Fordi beslutningsgrunnlaget ikke er godt nok. Resultatet av uravstemningen er ikke et prinsippvedtak om en intensjonsavtale. Det er et bindende og uomgjengelig vedtak om å oppløse en organisasjon vi kjenner, til fordel for noe som vi ikke vet hva blir.
Til sist gjenstår det for presidenten å svare på når tanken om å følge den danske modellen dukket opp. For den standhaftigheten han utviser når han refererer til modellen, gjør det vanskelig å tro at ikke tanken var tenkt allerede da beslutningsgrunnlaget ble lagt fram for medlemmene. Dersom det er tilfellet, er det alvorlig, for da kan det reises mistanke om at landsstyret/styringsgruppa bevisst har holdt tilbake informasjon som medlemmene burde ha fått.