Arkitektnytt

Bare denne kvalitetsbeskrivelse burde jo tilsi at Terje Grønmo fikk fortsette på bygget uten viderverdigheter, all den stund han i mellomtiden har hatt oppfølgende arbeid, men slik tolker ikke Statsbygg regelverket. Tolv firmaer meldte seg til prekvalifisering, elleve norske og et engelsk. Fem ble godkjent som kompetente for oppdraget.

I arkitektur.nå, dokumentet om norsk arkitekturpolitikk utgitt av Kulturdepartementet august 2009, står det i overskriften til innledningen at regjeringen vil løfte arkitekturen. Nå er publikasjonen merkelig tom for signaturer – ingen statsråd eller byråkrat har villet stille seg bak innholdet.

Påstanden om regjeringens løft blir hengende noe i luften. Men det er oppløftende ord. I kapittel 5 heter det at «Staten skal være et forbilde», og i kapittel 6: «Norsk Arkitektur skal være synlig internasjonalt». Jeg siterer i fleng: «Norsk Arkitektur skal vises frem på internasjonale arenaer. Utenriksdepartementet og Statsbygg er i et tett samarbeid når det gjelder utforming av nybygg til kontorer og representasjonsboliger. Utenriksstasjonene markedsfører norsk arkitektur globalt.»
Om en da aksepterer at Terje Grønmo AS av hensyn til anbudsregler ikke kunne fortsette sitt arbeid med ambassaden uten anbud, skulle en da tro at Statsbygg med sitt tette samarbeid ville legge seg regjeringens ord på sinne.

Det har gått slik: Det engelske firmaet Jordan og Bateman ble valgt. Terje Grønmo anket avgjørelsen blant annet på bakgrunn av deres for sent meldte interesse, men dette ble avvist med bakgrunn i en e-post mottatt innen fristen, men oversett av Statsbygg. Denne avgjørelsen betviles ikke den juridiske holdbarhet av.

For sidestilt vurdering av de to firmaers tilbud har Statsbygg satt opp et skjema der de to firmaers evne til prosjektgjennomføring og oppgaveforståelse blir vurdert. Om enn dette ser objektivt ut, ligger det subjektive vurderinger bak de vekttall som er gitt. Det engelske firma har angivelig bedre oppgaveforståelse enn Grønmo, begrunnet med at firmaet har bred erfaring med prosjekter i Asia.

Merkelig nok teller hans erfaring i motsatt retning, for når han anfører at på bakgrunn av detaljert kjennskap til anlegget vil det brukes færre timer, «tilsier hensynet til likebehandling og konkurranse at man ikke kan tillegge tilbyders kjennskap til prosjektet». «Vi kan heller ikke se at Grønmos kjennskap til prosjektet er av en slik art at det er tilstrekkelig klart at tilbyderen vil benytte betydelig færre timer enn de andre anbydere.» Denne setning anses så god at den står to ganger.

Det regnes til Jordan og Batemans fordel at de har utstrakt kjennskap til Kina, og for Grønmo virker kjennskapet til bygget og dets arkitektoniske kvaliteter stikk motsatt.

Dette er juristers tale, hvor er Norsk Arkitekturpolitikk? Har Statsbygg overhodet tatt arkitektoniske holdning med i vurderingen? Prekvalifiseringen godkjente fem firmaer som kompetente for oppdraget, kan man vurderes som mer kompetent enn kompetent? Er det engelske firmaets Asia-kompetanse vurdert som utslagsivende når det gjelder videreføring av et stykke norsk arkitektur og kultur?

Desto merkeligere er dette når detaljprosjekteringen skal gjøres av lokale konsulenter og arkitekter. Det her omtalte arkitektoppdrags rolle i detaljprosjektfasen er å kvalitetssikre materialet. Blant annet sørge for at norsk regelverk følges.

Statsbygg vil sikkert svare, om de svarer, at det er i sin fulle rett på bakgrunn av EØS-regler om fri konkurranse, men unntak er gjort før. «Vi kan ikke se at evalueringen i tildelingsfasen er beheftet med feil». Staten er ufeilbarlig, det er bare så forbannet trist at Norsk Arkitekturpolitikk er så hjelpeløs når den kommer inn i de dimensjonsløse irrganger og korridorer. Dette kunne vært løst på en annen måte, la det ikke gjenta seg!