Debatt
Dårlig ære
Jan Olav Jensen
16. oktober 2007
Petter Bogens brev, publisert på www.arkitektnytt.no, er interessant lesning. Det er neppe det eneste eksemplet på noe som kan se ut som spisse albuer og taktisk velplassert furting når skuffede konkurransedeltagere eller søkere i prekvalifiseringsprosesser ikke er enige med juryer.
Men så vidt jeg kan huske er det et av de første eksemplene på at en slik type klage blir offentliggjort. Det er uansett et klart fremskritt at slike prosesser blir synlige for flere enn partene og de få som får muntlige referater.
De fleste arkitekter vet godt at det ikke finnes noen fasit i vårt fag og at valg av et vinnerprosjekt i en konkurranse først og fremst er et uttrykk for juryens arkitektoniske prioriteringer. En spesielt god jury kan i tillegg ha de samme kvalitetene som en god kurator, evnen til å identifisere det som siden får betydning, og ikke sjelden er slike valg kontroversielle til å begynne med.
Selvsagt er det forståelig at man kan være uenig i avgjørelsene til en jury, men når man leser brevet til Bogen er det ikke lett å tro at hans anliggende først og fremst er "faglige spørsmål" og at "alle konkurrenter må stilles likt". Snarere kan man få inntrykk av at hensikten er å skaffe seg et oppdrag. Han innleder utilslørt til omkamp. "I den sammenheng har vi bygget en modell. Modellen står for tiden på vårt kontor," skriver han i sin invitasjon til Byrådet.
Man kunne selvsagt ha nevnt en del punkter fra NALs etiske regler i forbindelse med Bogens brev og hans handlemåte på premieutdelingen. Jeg kom på noe helt annet, en arkitektkonkurranse om nytt fiskerimuseum i Bergen våren 1981.
Vinnerne hadde plassert sitt prosjekt delvis utenfor konkurranseområdet og inn i fjellet, i strid med forutsetningene i programmet, og oppnådde dermed et overlegent godt og enkelt grep. Det ble bråk. Noen mente det var galt å gi prosjektet 1. premie, at ikke alle konkurrentene ble stilt likt etc.
Jeg husker hvor imponert mange av oss studenter var over dristigheten i prosjektet, at det gikk an å utfordre grunnlaget for konkurransen så frekt. Juryen hadde både mot og klokskap til å velge den løsningen de mente innbyderen ville være best tjent med. Det dannet skole. Det var opplagt for oss at alle konkurransegrunnlag heretter måtte gjennomgås kritisk. Forfattere var Lars Haukeland og Petter Bogen, og de ble våre helter!
Konkurransen i Bergen illustrerte tydelig at god arkitektur kan oppstå på overraskende måter og ikke alltid forutsees gjennom en byråkratisert og prosedyrestyrt prosess der man er "snill gutt" og lydig har klart å krysse av på alle sjekkpunktene. Slik sett er det litt trist å lese Bogens furtne brev fra fredag 12.10.2007, avstanden til Bergen har blitt stor på 26 år.
Sett utenfra ligner en slik handlemåte mest på rent maktspill. Er det slik at når man ikke stoler på at egne prosjekter er gode nok til å få oppdrag, så sper man på med litt krangel og manipulering for å få det hele i boks?
Mistenkeliggjør man juryen når utfallet ikke ble som man ønsket? Er det gatas bøller som er i ferd med å innføre en light-versjon av en slags "Sopranos-etikk" for å få det som de vil?
Men Bogen skal ihvertfall ha honnør for at han snakker i det offentlige rom, det motet kan kjennes igjen fra prosjektet i Bergen. Det er når slike ting skjer i det skjulte at det fører til at konkurrenter ikke lenger stiller likt. Da har det blitt en ynkelig ukultur - og virkelig dårlig ære.
De fleste arkitekter vet godt at det ikke finnes noen fasit i vårt fag og at valg av et vinnerprosjekt i en konkurranse først og fremst er et uttrykk for juryens arkitektoniske prioriteringer. En spesielt god jury kan i tillegg ha de samme kvalitetene som en god kurator, evnen til å identifisere det som siden får betydning, og ikke sjelden er slike valg kontroversielle til å begynne med.
Selvsagt er det forståelig at man kan være uenig i avgjørelsene til en jury, men når man leser brevet til Bogen er det ikke lett å tro at hans anliggende først og fremst er "faglige spørsmål" og at "alle konkurrenter må stilles likt". Snarere kan man få inntrykk av at hensikten er å skaffe seg et oppdrag. Han innleder utilslørt til omkamp. "I den sammenheng har vi bygget en modell. Modellen står for tiden på vårt kontor," skriver han i sin invitasjon til Byrådet.
Man kunne selvsagt ha nevnt en del punkter fra NALs etiske regler i forbindelse med Bogens brev og hans handlemåte på premieutdelingen. Jeg kom på noe helt annet, en arkitektkonkurranse om nytt fiskerimuseum i Bergen våren 1981.
Vinnerne hadde plassert sitt prosjekt delvis utenfor konkurranseområdet og inn i fjellet, i strid med forutsetningene i programmet, og oppnådde dermed et overlegent godt og enkelt grep. Det ble bråk. Noen mente det var galt å gi prosjektet 1. premie, at ikke alle konkurrentene ble stilt likt etc.
Jeg husker hvor imponert mange av oss studenter var over dristigheten i prosjektet, at det gikk an å utfordre grunnlaget for konkurransen så frekt. Juryen hadde både mot og klokskap til å velge den løsningen de mente innbyderen ville være best tjent med. Det dannet skole. Det var opplagt for oss at alle konkurransegrunnlag heretter måtte gjennomgås kritisk. Forfattere var Lars Haukeland og Petter Bogen, og de ble våre helter!
Konkurransen i Bergen illustrerte tydelig at god arkitektur kan oppstå på overraskende måter og ikke alltid forutsees gjennom en byråkratisert og prosedyrestyrt prosess der man er "snill gutt" og lydig har klart å krysse av på alle sjekkpunktene. Slik sett er det litt trist å lese Bogens furtne brev fra fredag 12.10.2007, avstanden til Bergen har blitt stor på 26 år.
Sett utenfra ligner en slik handlemåte mest på rent maktspill. Er det slik at når man ikke stoler på at egne prosjekter er gode nok til å få oppdrag, så sper man på med litt krangel og manipulering for å få det hele i boks?
Mistenkeliggjør man juryen når utfallet ikke ble som man ønsket? Er det gatas bøller som er i ferd med å innføre en light-versjon av en slags "Sopranos-etikk" for å få det som de vil?
Men Bogen skal ihvertfall ha honnør for at han snakker i det offentlige rom, det motet kan kjennes igjen fra prosjektet i Bergen. Det er når slike ting skjer i det skjulte at det fører til at konkurrenter ikke lenger stiller likt. Da har det blitt en ynkelig ukultur - og virkelig dårlig ære.