Arkitektnytt

Black Lives Matters-demonstrasjoner har brutt ut i mange byer. Film-snutter har gått viralt verden rundt hvor vi ser store folkemengder samlet idet statuer av rasister og koloniherrer har blitt revet ned. I en antirasistisk demonstrasjon i Bristol 7.juni ble en statue av slavehandleren Edward Colston revet ned og så kastet i samme sjø som hans slaveskip en gang kom i havn. 

Idet Colston-statuen falt i vannet, brøt en spontan jubel ut, og hendelsen har blitt omtalt som uttrykk for poetisk rettferdighet. Og det er vanskelig å ikke bli rørt av gleden; det vi ser, er intet mindre enn at retten til byen blir krevd. 

Statue-debatten har i det siste blitt redusert til et historiefaglig problem. Det er viktig å rette faktafeil hvis de forekommer, men denne debatten handler vel så mye om hvem som idag har retten til byen, og hvem som krever den men ikke får den. 

Statuer som krever ære

I boken Arkitektur og sosiologi i Oslo påpekte sosiologen Dag Østerberg at monumenter og statuer «er døgnet rundt en hyllest til disse store begivenheter og skikkelser, som dermed stadig påminner dem som går forbi om politisk ære og makt.» Ifølge Østerberg er monumenter og statuer krav stivnet i stein og bronse, hva han omtaler som en kravmaterialitet. 

Men der mennesker som krever noe av oss kan bli motsagt, er det vanskeligere med det bygde; det er i større grad en enveiskommunikasjon. Men hvis du finner statuen krenkende, vil du selvsagt ikke ære den, snarere tvert imot. 

At imperialismen og rasisten Churchill blir møtt med hån og spått, og at forslag om å rive statuen av ham i Oslo ned, er forståelig, så lenge du vet en brøkdel av hva karrieren hans gikk ut på og hvor mye uskyldig blod han har på hendene. Hva vi ser, er at noen ikke bare henvender seg til samfunnet med ønske om forandring, men også krever noe av det materielle.

Mennesker som krever retten til byen

Når den materielle byens krav blir møtt av hva vi kunne kalle motkrav, snakker vi om hva den franske marxistiske filosofen Henri Lefebvre kalte retten til byen. I 1968 definerte franskmannen retten til byen som både et “skrik og et krav”, det vil si, et ønske om å forme byen en bor i. 

Noen har allerede retten til byen: den rike middelklassen som kan kjøpe bolig hvor den vil, kapitalister som kan utvikle byen som de vil. Men vi må også her inkludere majoritetsbefolkningen som eksempelvis ikke opplever etnisk profilering av politiet og trakassering av andre. De kan, kort sagt, føle seg hjemme i byen. 

Hvis du vil vite hvem som har retten til byen, kan du spørre hvem det bygges høye bygg og statuer for. Kvinnehistorisk natt viser oss at de fleste gater er oppkalt etter menn og vi finner fortsatt en statue av rasisten Churchill. På den ene siden reflekterer disse fysiske fakta maktforhold i samfunnet. På den andre siden virker også det bygde inn på oss ved å gjøre krav på hvem som er verdige, og slik reproduseres maktforholdene i samfunnet.

Et skrik og et krav om det umulige

Når Lefebvre skrev om retten til byen, forstod han det som et radikalt krav om forandring. Retten til byen er ikke noe du blir gitt av de mektige, den er noe du må ta fra dem. Når begrepet i dag har blitt populært blant politikere og planleggere, er det ofte i en utvannet form uten radikalt potensiale. Inkluderingen i det formelle har tatt vekk begrepets radikale opprinnelse – som et krav om det umulige. 

At det er umulig betyr ikke at det er urealistisk, men at dagens system ikke muliggjør det. Derfor er denne debatten interessant. Vi ser i ønsket om å rive ned Churchill intet mindre enn et krav om retten til byen. 

På den andre siden ser vi at mange reaksjonært og innbitt forsvarer sin rett til byen, og hvordan de forsøker å sette grenser for politikken, for hva som er mulig: grensen settes ved statuer, dem rører du ikke! Debattanter blir bedt om “å gå med innestemme” og å rive ned koloniherrer på sokkel blir sett på som “hærverk på historien”, for å si det med Torbjørn Røe Isaksen. Men å kreve retten til byen, er å gå i gatene med utestemme og endre historien, ikke la den fortsette. 

Symboler og symptomer

Forsvaret av Churchill-statuen bevitner et større, mer strukturelt problem. I nyliberalismens tid forstås de aller fleste samfunnsproblemer som individuelle, nesten personlige problemer.  Når samfunnsproblemer blir individualisert, forsvinner det kollektive aspektet og problemet blir de-politisert. Det har en fremmedgjørende effekt, fordi det hindrer oss i å nettopp forstå de strukturelle årsakene bak samfunnsproblemer. 

I Norge forstås ofte rasisme som som et personlighetstrekk, nesten en psykisk lidelse, og et personlig problem. Men rasisme er ikke et individuelt problem, det er et kollektiv samfunnsproblem.  Rasisme er ikke kun en ubehagelig kommentar, det er også retten strukturene som gir en eksklusiv gruppe retten til å forme byen, og som gir disse innpass til midler, rom, og privilegier. Rasisme er strukturen som gjør hvite kropper plettfrie standarder som resten skal måles opp mot, men det er også hedringen av de som utformet politikk på grunnlag av ideen om den hvite rases overlegenhet. 

Det er lett å forkaste statue-debatten som symbolpolitikk. Statuer alene gjør deg hverken rasistisk eller antirasistisk, men rasismen som mennesker føler på kroppen får nettopp medhold på grunnlag av blant annet byrom som hedrer rasister. Hvis vi ikke greier å enes om noe så enkelt som å fjerne en historisk personlighet som vi vet var rasistisk, hvordan kan vi håpe å enes om antirasisme på skolen, arbeidsplassen eller helsevesenet? 

Det er symbolsk, men det blir et symptom på et rasistisk samfunn. Særlig når det i tillegg forsvares. Skribent Muna Jibril viste sammenhengen mellom symbolene og det strukturelle i Klassekampen forleden: "Om man river dem, så er det plutselig veldig mye man må forandre på." Det er dette det innbitte forsvaret av Churchill vitner om, en redsel for å forandre verden til det bedre. 

Churchill og rasismen må falle: Men husk: Retten til byen er ikke noe som gis, men noe som tas av dem som ikke allerede har den.

Sadik Qaka, redaksjonsmedlem i VOKS: et litterært tidsskrift med minoritetsbakgrunn

Alf Jørgen Schnell, medstifter av Kritisk bynettverk og redaksjonsmedlem i +KOTE